Ute av drift

Alle som har vært innom denne bloggen har nok fått det med seg, men like fullt: For tida ligger den død og maktesløs. Kanskje tar jeg den opp ved en senere anledning.

Ha en fin dag!

Tørk tårene, knytt nevene

OK, kanskje litt patosfylt overskrift der, men det er ingen tvil om at det er riktig oppskrift for venstresida nå som slaget om LO-ledelsen er over (for denne gangen). Uansett hva som skjedde eller ikke mellom Valla og Yssen er sluttstatus at LO er politisk svekka, at Ap slår hånda av Valla, og at høyresida vil prøve å flytte sine posisjoner fram.
Det siste venstresida bør gjøre, er å grave seg ned i sorg. I stedet må arbeidet for en fri og uavhengig fagbevegelse med politisk brodd for arbeidernes interesser fortsette, med uforminska styrke. Det finnes også noe positivt i dette: Nå er hele feltet åpent fram mot neste LO-kongress.
Det er ingen tvil om at Roar Flåthen aldri vil ha samme autoritet i norsk politikk som det Valla hadde. Det vil derfor heller ikke være like naturlig at han skal fortsette som leder når kongressen skal velge ny ledelse. Høyresida kommer til å mobilisere for å vinne tilbake LO, vil venstresida gjøre det samme?
Jeg tror valget av leder på neste LO-kongress blir ekstremt viktig. Valget på kongressen vil være det tydeligste signalet om retningen LO skal gå i. Skal venstresida kunne komme på offensiven må vi også ha en lederkandidat. Heldigvis fins det en: Per Østvold.
Østvold leder transportarbeiderne, han er ganske radikal, han er EU-motstander, han er ikke redd for lønnskamp, han er en frykta forhandler, og han sto på rett side i pensjonskampen i LO i 2005. Jeg tror han kunne blitt en ypperlig LO-sjef, og kanskje den første til å bryte Aps hegemoni på sjefsstolen i Norges viktigste arbeiderorganisasjon.
En idé å ta tak i?

Er dette LOs neste leder?

Norske spesialsoldatar på veg til Afghanistan - SV på veg ut av regjeringa?

Så har det skjedd: Regjeringa i Noreg har snudd, og sender 150 spesialsoldatar til Afghanistan. Det var ikkje godt nok for dei at Noreg allereie var flinkaste gut i NATO-klassen, med størst bidrag av alle, i forhald til folketalet. Det var ikkje godt nok at vi deltok med F-16-fly i fjor. Nei, vi stiller med eitt av dei skarpaste våpna i arsenalet: Norske spesialsoldatar, internasjonalt kjent for å vera særs dyktige (les: livsfarlege).

Borte er sigeren frå i fjor haust, då regjeringa til manges glede sa nei til meir militær oppbygging i Afghanistan. Og kvifor? Er det for at Jonas Gahr Støre ikkje skulle gå duknakka til møte med Storebror over dammen? Syns ministrene det gjer så inderleg vondt i sjela å få kjeft frå Erna Solberg og Siv Jensen? Eller var orda om at det som trengs er SIVIL oppbygging, ikkje meir kriging berre pisspreik? Partisekretær i SV, Edle Daasvand, forklarar det slik:

Presset fra så vel Nato som opposisjonen på Stortinget har vært stort mot regjeringen, og den har vurdert det slik at det var nødvendig å finne et kompromiss som kunne avklare situasjonen.

Det er jaggu lenge sidan eg har høyrt tynnare grunngiving for å selga seg. Kva skulle NATO eller "opposisjonen" (les: parti som er i mindretal på tinget og er usamde med regjeringa) ha gjort om regjeringa hadde hatt baller nok til å stå på det dei gjorde i haust? Blitt sinte? Sagt stygge ord? Å nei og nei, kva skulle skjedd om politiske motstandarar var misnøgde med det ein gjorde? Det ville jo ha vore KATASTROFE!

Heldigvis er det ikkje fare for det: Høgresida kan ikkje få rost regjeringa nok.

Så langt har det kome nokre reaksjonar frå SVarar: Reza Rezaee, Stian Oen og Morten Drægni er alle tøffe - dei seier at no må SV ut av regjeringa. Eg les at det var krisetelefonmøte i landsstyret til SV i går, men kva vil dei sentrale venstrefolka i SV gjera no? Eg ventar i spenning, og prisar meg lykkeleg over at eg ikkje er med i nett det partiet no...

På veg mot Europa

Det har vore val i Serbia. Dei store vinnarane i valet var det sjåvinistiske partiet SRS, som kapra i alt 28,7% av røystene. SRS har som viktige saker motstand mot sjølvstende for Kosovo, og motstand mot krigsbrotsverkdomstolen i Haag, og er knytta til eks-president Milosevic.
Ikkje dei kulaste i klassen, med andre ord.

Det interessante i norsk kontekst med dette, som gjer at eg nyttar tid på å skriva om det, er kva for kommentarar som kjem til valet, m.a. frå Kongeriket Noreg sin stedlege representant, ambassadør Håkon Blankenborg. Til NRK seier han:

- Serbia går i retning Europa, men i lavt tempo

Dei meir surrealistisk anlagte kan jo sjå for seg ei kontinentalplateforskyving som gradvis flyttar Serbia nærare sentral-Europa. Men det er vel neppe geologi hr. Blankenborg uttalar seg om...

I staden føyer EU-tilhengar Blankenborg seg inn i den etter tida særs "normaliserte" tradisjonen å jamstilla "Europa" med "EU". Det er løgnaktig og tendensiøst, av den sjølvsagte grunn at ein ikkje er anti-europeisk, sjølv om ein er mot EU-medlemskap. Europa er, sist eg sjekka, framleis eit kontinent. EU er ein overnasjonal politisk konstruksjon.

Eg syns UD kunne utforma ein instruks som pålegg norske ambassadørar å seie i slike høve at "Serbia går i retning EU, men i lavt tempo".

Hvor mye mer skal palestinerne gi?

Forskningsstiftelsen FAFO er med på å ta initiativ til en storstilt internasjonal konferanse som skal diskutere midtøsten-konflikten. Det er bra. Men premissene FAFO legger til grunn for å finne gode løsninger på Palestina-spørsmålet er mindre gode. I sitt presseskriv om konferansen ”Madrid 15 år etter” hevder FAFO v/ Gro Hasselknippe og Mark Taylor at svaret ligger ”et sted mellom Oslo-avtalen, Clinton-forslaget, Veikartet for fred og Den arabiske ligas fredsinitiativ fra 2002.” Av de fire nevnte forslagene er det bare den arabiske ligaen sitt som innebærer full israelsk tilbaketrekking fra Vestbredden og Gaza – de andre innebærer delvis tilbaketrekking, med til dels betydelig israelsk anneksjon av land. Siden FAFO mener svaret ligger et sted MELLOM disse forslagene, får vi gå ut fra at de mener at Israel skal få beholde noe av områdene okkupert i 1967. Jeg sitter derfor igjen med to spørsmål:

- Hvor mye av Vestbredden og Gaza mener FAFO det er riktig at Israel skal få holde på, og hvorfor?
- Tror FAFO at det blir fred uten fullstendig israelsk tilbaketrekking?

Jul!

No lakkar og lir det mot jul, og til og med politikknerdar som meg fortener litt juleferie. Det vil truleg bli ganske stille her på denne bloggen i dei neste to vekene, men eg kjem attende over nyttår med fleire meldinger.

Fram til då vil eg nytta høvet til å ønskje alle som er innom her ei riktig GOD JUL, og spesielt vil eg gi ei varm julehelsing til min fantastiske kjæreste Yvonne. Du er den beste!

Kapitalens heiagjeng

Anders Horn bejubler på lederplass i Klassekampen tirsdag 19/12 planene om storfusjon mellom olje- og gassdivisjonene i Hydro og Statoil. I følge Horn er fusjonen ”en naturlig følge av utviklingen innen olje- og gassmarkedet”, og det fusjonerte selskapet vil stå ”bedre rustet i den internasjonale konkurransen.” Dette siste er åpenbart riktig, og rent faktisk en kraftig underdrivelse: Den norske olje/gass-kolossen vil bli verdens 50ende største selskap. Jeg vil tillate meg å helle en solid dose malurt i Horns champagneglass.

Det er en av nyliberalismens største idémessige triumfer å få dypt politiske avgjørelser til å framstå som ”naturlige”. I nyliberal tenking står det sentralt at ”utviklingen” må gå sin gang, helst uten brysomme demokratiske hindringer. Poenget er bare at det vi her snakker om er menneskeskapte systemer, og forslag fremmet av mennesker, ikke naturlover. Det er ingen naturlov at Norge ikke kan ha to store statlig eide selskaper innafor energisektoren. I stedet er forslaget om fusjon åpenbart fremmet fordi det tjener noens interesser. Hvem disse ”noen” er kunne jo vært en interessant oppgave for Klassekampens dyktige gravere?

Mer problematisk er Horns ukritiske omfavning av den voldsomme imperialistiske ekspansjonen viktige norske selskaper gjennomgår. For Statoil og Hydros del er den ”internasjonale konkurransen” de deltar i bl.a. å sikre seg kontroll over de enorme olje/gass-ressursene i afrikanske land som Angola og Nigeria, og i Kaspihavet. Her vil de norske selskapene opptre som ordinære monopolkapitalister: Til syvende og sist vil kun den økonomiske bunnlinja bety noe, så får folket i Angola, Nigeria eller i Iran heller ta til takke med de smuler som er igjen etter at ”velgjørerne” fra høye nord har forsynt seg. De som mener at det er ”utenkelig” at Statoil/Hydro vil opptre slik bør skjele til Telenors opptreden i Bangladesh og konflikten med Grameen for å få et nyttig frampeik.

Kall meg gjerne en gammeldags marxist, men etter mitt syn er framveksten av internasjonalt orientert, aggressiv monopolkapital noe jeg mener skal motarbeides på alle fronter. Jeg registrerer at Horn mener det er noe som fortjener heder og applaus. Det burde kanskje ikke overraske, siden samme Horn tidligere har tatt til orde for at Norge burde delta mer aggressivt (med ” fly, spesialstyrker og helikoptre”) i NATOs krig i Afghanistan (Klassekampen 10/11 2005). Inntil videre trøster jeg meg med at Klassekampen har andre journalister som fortsatt har en analyse av imperialismen som system, samt standpunkt og virke i tråd med denne.

Eit avskyeleg prosjekt

Klassekampen dekker torsdag 7/12 den danske kunstnaren Kristian von Hornsleth sitt prosjekt i Uganda ”The Hornsleth Village”. Prosjektet går ut på at ugandiske fattigfolk får husdyr som geiter og grisar i bytte mot å ta kunstnaren sitt etternamn som sitt. Prosjektet fortener å bli møtt med avsky. Det Hornsleth gjer er å på den mest dramatiske symbolske måten demonstrera at han som kvit, rik europear kan eiga sjølve identiteten til fattige folk i Afrika.

Det vert faktisk verre, ikkje betre, av at han hevdar å gjera dette for å gjera oss i vesten medvitne om korleis dei internasjonale byttetilhøva er. Det gjer at Hornsleth kan dekka seg bak ein slags glorie av ”politisk engasjement”. Problemet er berre det at du ikkje kan gjennomføra eit overgrep, for så å seie at du gjorde det så folk kan skjøna kor ille overgrep er. Hornsleth skryt til og med av at det er mange folk i landsbyen som er ”villige” til å delta i ”kunstprosjektet”. Har det slått han at det kanskje har noko å gjera med at Uganda er eitt av verdas fattigaste land? (Plass nummer 145 av 177 på FNs utviklingsindeks)

Det einaste han har demonstrert med dette er kor egoistisk og korrupt det går an å vera samstundes som ein har eit sjølvbilete av å vera ein ”radikal aktivist”. ”The Hornsleth village” er eit monument over velmeinande vestlege kunst-narrar sin framferd - til skrekk og advarsel.

Klassesamfunnet

Det har kome ein ny rapport frå "World Institute for Development Economic Research" om fordelinga av rikdom i verda. Tala er interessante:

• 90% av all eigendom i verda er konsentrert i Nord-Amerika, Europa og nokre land i Asia (Japan og Australia)
• Den fattigste halvdelen av verda eig omlag 1% av den samla rikdomen.
• Dei rikaste 2% eig halvparten av all eigendom!

For alle som har bittelitt marxistisk ballast er ikkje dette oppsiktsvekkande, men tala vert ikkje mindre brutale av den grunn. På skulen har mange lært om dei brutale klassesamfunna i antikken, der det var enorm avstand mellom luksusen til dei rike og mektige og livet til slavene. Eg trur ein romersk senator ville ha kome grueleg til kort om ein samanliknar med dagens rike: Vi lever i det kanskje klaraste og drøyaste klassesamfunnet i verdshistoria.

Er det ikkje då bra å tenkje på at vi har politikarar som Lars Sponheim, som uttalar slikt som dette til Dagbladet?:

Jeg er småbruker med akademisk utdanning. Jeg er sønn av en tannlege som er vokst opp på det samme småbruket. Klassebetegnelse gir ingen mening for mitt liv eller dagens samfunn.

Statistikk-snadder II

Etter eit herleg avbrekk i eit regnvått og hustrig København var det dejligt å koma attende til eposten og sjå at min pusher hadde vore innom med nye varer til meg. I dag var utgåve fylt med mykje forbruksstatistikk og slikt, men å skriva nok ein kvasimoralistisk blog om den eksploderande julehandelen i gamlelandet gidd eg ikkje. Derimot tenkte eg å ta for meg eit anna julerelatert emne: Matproduksjon.

Det er ei kjent sak at jula er sjølve Tida for fråtsing. Som dei djupt inndoktrinerte protestantiske puritanistane vi alle er på botna er det ikkje rart at vi har ein lang tradisjon for å ta heil av ein gong i året, då det er "lov" å gjera det. Men kva treng ein for å fråtsa? Ein treng store mengder kjøtt og korn (og andre ting). Men kva skjer?

Den totale kornavlinga for 2006 er beregnet til 1,2 millioner tonn, en nedgang på 5 prosent fra året før. Samlet kornareal var 3,1 millioner dekar i 2006.

Ikkje berre det, men det går nedover med kyrne også:

Frå 2005 til 2006 gjekk talet på mjølkekyr ned frå 265 200 til 259 100, medan talet på ammekyr auka frå 55 400 til 58 800.

Dette held ikkje, kameratar! Om det held fram slik, vil det jo ikkje vera nok korn til øl, og ikkje nok kyr til store, saftige biffar! Fråtsinga vår står i fare!

For det er vel ingen som tenkjer at vi skal erstatta dette med korn og kjøtt frå andre delar av verda...?

Der skulle vi ha vøri...

Debatten om norsk deltakelse i NATOs krig i Afghanistan, og om norges holdning til de palestinske sjølstyremyndighetene er to gode eksempler på hvorfor det hadde vært en God Ting for venstresida om RV hadde klart å komme inn på Stortinget ved siste valg. Det går også inn i den løpende debatten mellom ymse folk på venstresida om SVs og RVs rolle i norsk politikk.


Debatten om de norske styrkene i Afghanistan har et smått surrealistisk preg. Realiteten, slik den ser ut for meg, er at Norge er (til oss å være) en ekstremt lojal og aktiv støttespiller for USAs krig i Afghanistan. Vi har det største enkeltbidraget av styrker målt opp mot folketall av alle NATO-land, og vi tar stadig på oss nye oppgaver, nå sist å drifte flyplassen i Kabul. De av oss som mener at Norge ikke har noenting med å delta i okkupasjon og krig i sentral-Asia ser dette som et stort problem. Men på Stortinget er det andre boller: Det som finnes av opposisjon der griner over hvor LITE Norge gjør. Og på ytterste venstre flanke finner vi SV, som har som foreløpig politikk at det er greit at Norge deltar i NATOs massive militærstyrke i Afghanistan, så lenge vi ikke er med der det er mest slåssing. (*)

Det samme ser vi i Palestinaspørsmålet: Norge deltar i en skammelig boikott av palestinernes lovlig valgte regjering, og er med på å påføre palestinerne store lidelser. Som Øystein Grønning skrev i Klassekampen mandag:

Vi har lykkes i å la Israel intensivere lovstridig anneksjon, kolonisering og murbygging.

Vi har lykkes i å intensivere oppsplittinga av Vestbredden i enklaver

Vi har lykkes i å framtvinge en kollaps i palestinsk økonomi

Vi har bekrefta at vi støtter to standarder i verdenssamfunnet; én for Israel og én for araberne.

Men er de borgerlige fornøyde? Hå nei, vi gjør slett ikke nok for å straffe de slemme palestinerne ifølge dem. Og på ytterste venstre fløy finner vi SV, som har oppgitt alle tanker om boikott av Israel, og erkjent nederlaget i regjeringa ovenfor pro-Israel-folka i Ap og Sp.

I disse sakene blir SV "venstreekstremister" når de ikke vil ligge nesegruse overfor Israel eller USA - innafor den klamme, kalde utenrikspolitiske konsensusen på Stortinget tolereres ikke avvik.

Tenk om Torstein Dahle hadde sittet på Stortinget for RV! Da hadde det ikke eksistert noen tverrpolitisk utenrikspolitisk konsensus på tinget. Det hadde vært noen som hadde sagt at ikke bare skal vi ikke sende spesialstyrker til sør-Afghanistan, men alle norske soldater skal UT av landet. Og noen på tinget hadde tatt til orde for boikott av Israel, og støtte til palestinerne. Dette hadde åpenbart gitt større spillerom for venstresida i både SV og Ap, som kunne tillatt seg å snakke åpnere, i trygg forvissing om at de IKKE er "ekstremistene" på tinget.

Nå har jeg bare snakket om utenriks. Men prinsippet gjelder i alle andre saker, enten det dreier seg om gasskraft, kommuneøkonomi eller flyktningepolitikk: RV på tinget ville ha økt bredden i den politiske debatten, og dermed styrka venstresida. For meg framstår det som veldig klart at det ikke er tilstrekkelig for sosialister i Norge å ha bare SV - det trengs et alternativ til venstre. Noe å huske på til 2009?

(*)Ja da, jeg vet at det er betydelig intern opposisjon i SV på dette spørsmålet. Men dette er nå en gang partiets linje så langt...

Kristent Konservativt Statsparti

Eg må innrømma at eg vart temmeleg irritert under frukosten i dag. No er det mange grunnar til å bli irritert - krigen i Afghanistan, den pinglete klimapolitikken til omtrent samtlege i vesten, eller at eg har gløymt å kjøpa inn kaffi. I dag var det politisk kvarter på NRK, der eg fekk opplyst at grasrota i Ap vil halda på statskyrkja.

Det er deprimerande å høyra. Ap-folket vil altså at vi skal halda på ein antikvert og menneskerettsstridig kobling mellom stat og religion, det skal vera oss og Iran liksom. Argumentasjonen til dei lokale Ap-folka gjer det ikkje betre:
"Takhøyden i kirken vil bli lavere dersom det kommer et helt eller delvis skille, og dette vil føre til at jeg vil døpe færre barn", seier Ap-mann og prest Knut Sand Bakken. Men ikkje å fortvila, presten kan forsikra oss om at det ikkje er noko problem med statleg religionstvang: "Det er religionsfrihet i dette landet i dag."

Nei, Bakken, det er faktisk ikkje religionsfridom når muslimar, buddhistar eller ateistar vert tvangsinnmeldt i ei kyrkje dei ikkje vil vera med i. Ta mi historie som døme: Eg er fødd av to ateistiske foreldre, begge utmelde av statskyrkja. Eg vart ikkje døpt, og har seinare konfirmert meg borgarleg, og vore med i Human-Etisk Forbund i mange år. Jamvel var eg altså registrert som medlem i Den Norske Kirke, fann eg ut då eg ringte dei for litt over eitt år sidan. Eg finn det avskyeleg å bli ufrivillig teke til inntekt for ein organisasjon eg ikkje delar syn med, spesielt sidan eg aldri har ytra noko ønskje om å vera med.

Det er ei kjent sak at folk i Noreg er mindre religiøse no enn for nokre tiår sidan, noko som speglar seg i synkande oppslutting kring gudstenesta i kyrkjene. Eg syns dette er ein ubetinga God Ting. Dess mindre folk bryr seg om kva som står i støvete gamle bøker, og meir om kva som faktisk skjer i den verda vi lever i, dess betre. For all del, om nokon ønskjer å tru at Gud skapte verda på 6 dagar, eller at dinosaurane vart utsletta av syndefloden, eller vil støtta ein gud som er glad i folkemord og syns kvinner og homsar er kjipe saker, så skal ikkje eg nekta dei det. Men dei skal for pokker ikkje gjera det i mitt namn, eller i namnet til den staten eg bur i!

Hadde vi gått over til at kyrkja vart som ein kva for helst annan medlemsforeining, ville nok medlemstalet stupt, og det grin ikkje eg over. Men ville så dette ført til ei meir konservativ kyrkje, der døra vart stengd for kvinner og homsar osb? Kanskje, det ville vel mest av alt vera avhengig av kva dei som var med i kyrkja meinte. Sånn er det med demokrati. Kanskje ville det ført til splittingar i kyrkja, kva veit eg?

Hovudpoenget er uansett at vi ikkje treng statskyrkja. Til noko som helst. La dei som er religiøse halda på med sine religiøse riter, eller laga organisasjonar som dei lyster. Men hald meg og oss andre trulause utanfor!

Eg vonar verkeleg at Ap-folket tek til vettet og skjønar at statskyrkja høyrer fortida til.

Statistikk-snadder

Dei som kjenner meg har sikkert lagt merke til at eg har utvikla ein ny nerdete side (i tillegg til dei eg allereie har...): Eg har fått ein pasjon for statistikk. Alt som kan samlast, kategoriserast og målast i form av tal i tabellar er gode greier, i alle fall når det kan bli brukt politisk. Derfor tenkte eg det var på tide å koma ut av skapet, og innrømma det opent:
Eg heiter Pål Hellesnes, og eg er ein statistikkoholikar!

Fordelen for slike som meg er at stoffet vi er avhengige av er massivt, og lett tilgjengeleg. Ikkje berre det, men vi har til og med offentleg tilbod for misbruket: Statistisk Sentralbyrå. SSB er som ein pusher med dårleg forretningssans:
- PSST! Vil du ha noko statistisk informasjon?
- Hmmm, kva kostar det?
- Ingenting!
- Første gongen nei, men du kjem sikkert til å flå meg etter kvart...
- Nei, her er alt gratis. Du skal slippa å koma til meg for det, eg kan senda deg det jamnleg i staden.
Det eg talar om er sjølvsagt "Statistikknyheter fra Statistisk sentralbyrå", ei deilig lita greie som ein kan få på epost om ein vil. Eg fekk nettopp ei ny utgåve.

Blant alle dei ulike sakene var det ein som vekte interesse:
"Byggearealstatistikk, 3. kvartal 2006
Flere nye fritidsbygninger

I løpet av årets første tre kvartaler er det igangsatt 429 000 kvadratmeter bruksareal til fritidseiendommer, en økning på 71 000 kvadratmeter, eller 19,8 prosent, sammenlignet med samme periode i fjor."

Så de det? 19,8% fleire "fritidseiendommer"! Dæven det er auke gitt. Til samanlikning kan SSB opplysa at boligbygginga har auka med 6,1%.
Her er nokre tankar som føyk gjennom hovudet mitt når eg så tala:
- Kven er alle desse som byggar hytter så det luktar svidd?
- Kvifor er det slik at bygging av fleire skular, barnehagar, jernbane eller sjukeheimar er umogleg av di det vil skapa utilbørleg press i økonomien, medan det er heilt greit med massiv bygging av hytter? (Eg kan legga til at næringsbygg også aukar, med 9,3%! Så kjøpesentre går også greit for økonomien)
- Kunne vi kanskje gjort noko med dette?

Gratis kollektivtrafikk er lønnsomt

Det er deprimerende å lese hvor lite visjonære trafikkforskerne ser ut til å være. Som svar på SVs glimrende forslag om å utrede gratis kollektivtrafikk i Oslo, hevder Jon Terje Bekken ved Transportøkonomisk Institutt at det ikke vil gå, fordi kollektivnettet ikke vil ha stor nok kapasitet, og politikerne ikke vil bevilge nok penger til driften.

Det Bekken ikke tenker på er alle de samfunnsmessige besparelsene ved et slikt prosjekt. Det er opplagt at en overgang fra privatbil til kollektivtransport vil føre til mindre belastning på vegnettet, og dermed mindre behov for voldsomme investeringer i nye veger. Videre vil det føre til reinere luft i byen, og dermed færre som sliter med helseplager pga forurensing. Sist men ikke minst er kollektivtransport beviselig mye tryggere enn privatbil, noe som vil innebære færre ulykker. Færre ulykker vil være bra både fordi det sparer mennesker for lidelse, men også fordi det sparer det offentlige for penger til sykehusbehandling.

En seriøs utredning av gratis kollektivtrafikk må ta med alle slike spørsmål. Jeg er ikke i tvil om at det vil være svært samfunnsmessig økonomisk lønnsomt å innføre gratis reise med trikk, buss og t-bane. La oss tenke nytt og miljøvennlig nå – gi forslaget en sjanse!

På tide å finna fram lenkene?

Bølgene går høgt om regjeringa sin miljøpolitikk om dagen. Eller snarare: Regjeringa sin mangel på miljøpolitikk. Som dei fleste sikkert har fått med seg godtek regjeringa no bygging av forureinande gasskraftverk. Ein kan spørra seg om det fins ein slags datostempling på delar av Soria Moria-erklæringa. For når eg blar litt i ho, ser eg følgande formulering:

”Produksjon av gasskraft må skje innenfor Kyoto-avtalens forpliktelser” og ” Gjennom økonomiske virkemidler og satsing på ny teknologi vil vi sørge for at nye konsesjoner til gasskraft skal basere seg på CO2-fjerning.”

No kan ein jo peika på at formuleringa ”skal basere seg på CO2-fjerning” er temmeleg vag (neppe utilsikta!), og det er jo eit poeng. Men at vedtaket regjeringa har fatta umogleg kan vera i tråd med Kyoto er heva over tvil. Dei samla utslippa kjem til å auka, og det dramatisk. Utslippsløyva er på 1.3 millioner tonn CO2 årleg...

Fikenbladet til regjeringa er at det skal koma på plass rensing innen 2014, dette ligg inne i utslippsløyva miljøverndepartementet har gitt. Men innen då har truleg lemenmarsjen gått sin gong, og vi har ei mørkeblå regjering som i 2009 kan endra utslippsløyva. Nettopp dette peikar leiar i Naturvernforbundet, Lars Haltbrekken på:

” - Før vi kommer dit, har det vært to stortingsvalg, og en ny regjering kan trekke seg fra avtalen.”

Nokon trur sikkert at det er rein skadefryd som driv meg til å lesa manisk gjennom alle venstre-SV-bloggar eg veit om, men det er feil. (OK, LITT skadefryd er det jo også...) Eg er oppriktig interessert i korleis det blir tenkt der i gården om ei slik sak. For eg veit jo kva leiar Kristin Halvorsen og miljøvernminister Helen Bjørnøy tenkjer: Dei syns dette var gode greier.

” - Statoil er nå forpliktet til å få på plass et fullskala renseanlegg for CO2 innen 2014. Det betyr at vi setter i gang en milliardsatsing på ny miljøteknologi, som er viktig i det globale klimaarbeidet, sier miljøvernminister Bjørnøy.

- Jeg er også fornøyd med at utslippstillatelsen og avtalen forplikter Statoil til rensing av eksisterende CO2-utslipp ved Norges største utslippskilde, sier Bjørnøy.”

Ikkje oppsiktsvekkande ser det ut til at dei fleste unge venstrefolka i SV er ikkje berre skuffa, men rett og slett vonbrotne. SU-leiar Kirsti Bergstø viser fine takter:

”Min oppfatning er at store deler av landsstyret mener vi nå begynner å nå en smertegrense, og at mange finner det veldig vanskelig å sitte i regjering med to partier som verken tar egne løfter på alvor eller ønsker å kjempe for miljø, sier hun.”

Også tidlegare leiar i Oslo SU, Morten Drægni, skriv fornuftige saker:

”Mange kommentatorer uttaler at dette vedtaket ligger på smertegrensen for hva SV kan tåle i regjering. Jeg mener dette vedtaket har gått langt over denne grensen. Bondevik gikk i sin tid av på kampen mot gasskraft. Det er lite kult å være dvaskere enn Bondevik for å si det slik.”

Baklien har skjønt det:

”Det er klart at et selskap som har verdensdominans som ambisjon ikke kan kaste vekk tid og penger på CO2-rensing. Nuvel, to poenger som gjør dette litt rart.
1. Staten, dvs oss, eier da vitterlig fortsatt 33 % av butikken?
2. Hvis Statoil ikke vil rense, hvorfor er det da ikke et alternativ å IKKE gi dem konsesjon?”

Reint bortsett frå at staten eig MYKJE MEIR enn 33% (”vi” eig omlag 80%), er dette gode poeng. Dette sett Kristin Halvorsen sine ord om dei ”tøffe forhandlingane” mellom staten og Statoil i relieff: Det er jo staten som kranglar med seg sjølve! Om dei var så misnøgde med leiinga i Statoil, kunne dei ha kasta heile bunten, og sett inn folk som tek miljøet på alvor, ikkje berre botnlina!

Nuvel, den så langt mest skuffande i min blogglesing er tidlegare SU-leiar Audun Herning:

”Å angripe SV i denne sammenhengen blir for meg meningsløst. Jeg skylder på AP for å ikke bry seg om miljøet! Jeg skylder på Senterpartiet for å være uten prinsipper! (...)SV stod med for få og for svake allierte mot mektige motkrefter. (...)Vi tapte denne kampen. Ikke fordi vi feiga ut eller gjorde feil valg, men fordi vi, som miljøbevegelse, var for svake.”

Det er dårleg stil å skyta på miljørørsla for SV sine vegval, Audun! SV gjorde faktisk fleire feil i denne prosessen. Først lot landsstyret seg pressa til å gå vekk frå primærstandpunktet. Deretter nytta Ap og Sp sjølvsagt dette til å pressa SV enno lengre, av di dei (heilt korrekt) antok at SV ville prioritera regjeringsmakt framfor miljøet. Dette er konkrete VAL organisasjonen har teke, som de i det minste må stå for.

Når det er sagt, så har Audun Herning eit godt poeng når han skriv:

” vi vinner ikke sånne slag uten en sterkere bevegelse blant folk. Vi trenger en sterkere miljøbevegelse, flere folk.”

Derfor kjem eg med ein utfordring til Audun og resten av gjengen: Skal vi gjera klar for sivil ulydnad mot regjeringa si CO2-bombe? Vil de vera med i lenkegjeng mot gasskraftverket? Eg trur nok vi kan rekna med ”litt” presse dersom svaret er ja...

"Vi er våre egne sjefer"

Sist laurdag trykte Klassekampen ein lengre artikkel med tittelen "Å selge seg selv". Temaet var endringar i arbeidslivet. Artikkelen tok for seg dei sosiale endringane som har skjedd i måten vi forheld oss til arbeid og fritid på. Journalist Marte Stubberød Eielsen nyttar især ein sosialantropolog og arbeidslivsforskar ved namn Hans Christian Sørhaug som sanningsvitne. Sørhaug seier mykje som er interessant, og verdt å diskutera. I denne omgangen skal eg henga meg opp i KVEN det er Sørhaug (og Eielsen) pratar om, når dei diskuterer arbeidslivet. Her er nokre utvalde sitat frå hr. Sørhaug:

"I dag har mange arbeidstakere fått mer innflytelse over egen arbeidssituasjon og mer ansvar. (...) Vi selger nemlig ikke lenger et stykke tid, vi selger oss selv. (...) Arbeidet er blitt et personlig frigjøringsprosjekt der vi kanskje kan si at alle er en slags kapitalister. Den nye kapitalen er kunnskap - og en god porsjon trynefaktor. (...) vi er våre egne sjefer - og dermed våre egne utbyttere."

No skal eg vera den første til å innrømma at dette heilt klart er relevant for ein del folk. I somme yrkesgrupper HAR det blitt eit meir flytande tilhøve mellom arbeidstid og fritid, og ein sel på mange måter seg sjølv. Men kor mange pratar vi om eigentleg?

For eg tek meg sjølv i å spørra: Gjeld dette industriarbeidarar, t.d.? Kva med hjelpepleiarar eller folk som står i kassa på RIMI? Enn handverkarar eller bønder? Fiskarar? Barnehagearbeidarar eller lærarar? Langtransportsjåførar? Eg trur at dei utviklingstrekka Sørhaug (of Eielsen) trekk fram berre unntaksvis er særleg relevant for desse gruppene. Men dei eg no har ramsa opp, og tilsvarande grupper av arbeidarar er jo FLEIRTALET av alle som har lønna arbeid i Noreg. Berre gruppa "industriarbeidarar" rommer omlag 140.000 folk. Tilsette i varehandel er kanskje 300.000. Osb. For mange av desse er røyndomen prega av meir press, og sterkare kontroll over tidsbruken, mindre fridom. "Fleksibiliteten" i desse gruppene er i stor grad arbeidskjøparane sitt krav om at du må vera "fleksibel" til å stilla når DEI vil det, og til dei vilkåra dei tilbyr. I liten grad har det gitt meir fridom til å definera eigen kvardag.

Snarare vil eg hevda at "vi"et i utsagna til Sørhaug gjengjeve over er eit ganske LITE "vi". Det vi pratar om er folk som jobbar i ymse kreative yrke - middelklassen sine ulike kulturprodusentar og organisasjonsmenneske. For all del - vilkåra for folk i desse sjikta er interessante. Men eg trur ein skal leita lenge for å finna andre sjikt i samfunnet som i så stor grad seier "vi", når dei stort sett pratar om seg sjølve...

Rommet til venstre for regjeringa?

Ulike venstre-SV-bloggarar har i nokre månader kritisert RV og RU sin strategi for å vera reint spekkhoggeri. Sist ute er Ingvar Skjerve, tidlegare sentralist i SU og ellers aktiv venstrist, som avvisar tesen om "politisk rom til venstre for SV" som radikalistisk dagdrøymeri. Er det det?

Dersom Skjerve skal ha rett, så er folket i Noreg som politisk siv, fullstendig prisgitt den politiske debattens stormkast. Som han seier det:
"Dersom Kristin H. gjør en god TV-opptreden, SV profilerer seg godt på en sak el. kan det være nok for noen til at de synes at det kan være OK å stemme SV. Poenget; det vi kaller venstresida er ikke en fast størrelse. "Rommet til venstre" er i beste fall et dårlig og misvisende språklig bilde."

Mon det. Etter mitt syn så kan det godt finnes politiske stemningsbølger, som kan senda parti opp og ned på skalaen. Men under ligg det meir langsiktige politiske trender, som heng saman med dei grunnleggande samfunnsmessige konfliktane. Klassekampen, kort sagt.

Meir konkret så meiner eg det fins ein betydeleg minoritet i Noreg som har omtrent dette ståstedet:
- Mot imperialistisk krig av ymse slag
- Mot kutt i velferd
- For liberal flyktningepolitikk
- For miljøvern
- Mot privatisering
- For nasjonalt sjølvstende (EU!)
...osb. Det er dette som er det "politiske rommet". Det strategien om "rommet til venstre for SV" handlar om er nettop dette: Avstanden mellom arbeidarane sin slumrande radikalisme på den eine sida, og kva som er mogleg for ei pro-kapitalistisk regjering å gjera i praksis. Tesen er at det vil vera ein del folk som opplever at regjeringa (inklusive SV!) ikkje innfrir dei politiske forventingane dei har, og dermed potensielt kan tenkast å støtta andre alternativ.

I november 2005 skreiv eg eit utkast til ei intern fråsegn om RV sin strategi, som eg skal gjengi lengre ned, men før eg gir ordet til meg sjølv anno 2005, eit lite hjartesukk: Raddis-SVarar hevdar at vi i RV ikkje gjer anna enn å kritisera SV i eitt og alt, og "avsløra" SV som svikarar. Eg syns det smakar sjølvmedlidande haldning av slikt. Underteikna, og mange andre RVarar framhevar gong på gong motsettingane vi veit fins i SV, og skryt (til tidar kanskje for mykje) av venstresida i SV (for døme, sjå forrige bloginnlegg av meg). Men skal vi dermed drita i kva som er realiteten i regjeringa (og SV!) sin politikk? Skal vi halda kjeft når regjeringa opnar Barentshavet for oljeboring, når dei tviheld på handlingsregelen og det magiske 2004-skattenivået, eller når dei kastar ut folk til Afghanistan eller Somalia?

Nok om det, her er kva underteikna tenkte i november 2005 om strategi for RV:

Dei komande fire åra vil representera den største politiske sjansen RV har hatt så langt i vår historie. Det er både pragmatiske, politiske grunnar og systemiske grunnar til det.

Dei politiske grunnane heng saman med SV sin posisjon. SV har så langt, siden RV datt ut av tinget i 1997 vore representanten for venstreopposisjonen på Stortinget. No går dei frå opposisjon til posisjon. Ettersom dei sitt i regjering med to parti som ligg til høgre for dei politisk, vil det sjølv i best tenkjelege scenario vera naudsynt for dei å inngå, og forsvara, kompromiss som ligg til høgre for deira eigen politikk. Dette vert sjølvsagt forsterka av at SV-leiinga, og ikkje minst deira folk i regjeringa og Stortingsgruppa, er dominert av høgresida i partiet. Det vil vera eit sterkt press i SV for å vera med og legitimera og forsvara den politiske kursen til regjeringa. Dette vil de facto flytta SV fleire skritt politisk til høgre, ikkje minst siden dei er utan venstreopposisjon på tinget.

Dei systemiske grunnane heng saman med at dette er ei regjering som frå starten av har vorte samde om å regjera på grunnlag av NATO, WTO og EØS. Dette vil legga såpass sterke føringar på kva for sosial- og økonomisk politikk som vert mogleg å føra, at regjeringa berre unntaksvis vil kunne stå for nokon form for venstrekurs. Snarare vil politikken få karakter av marknadsliberalisme i saktare tempo.

Det potensielle politiske rommet for RV vil derfor vera stort, og sjansen til at RV vil kunne veksa og vinna større oppslutting i takt med SV si høgredreiing og desillusjonering, godt til stede. Men det vil vera feil å forveksla potensiale med resultat.

På visse politiske felt har RV politisk styrke, i form av at vi for det første har relativt godt utbygd politikk, og for det andre har vore ein del profilert på feltet offentleg. Som døme kan vi nevna kommuneøkonomien, miljøspørsmål, antikrigsarbeid, og pensjonskamp.

Regjeringa vil innfri forventingane i høgst ulik grad på ulike felt. Både innafor miljøpolitikken, kommuneøkonomien, utanrikspolitikken, landbrukspolitikken, likestilling og utdanningspolitikken er det grunn til å forventa at Stoltenberg II-regjeringa vil koma til kort samanlikna med forventningane folk har.

Kjerna til ein politisk strategi for RV under den nye regjeringa ligg i krysningspunktet mellom våre eigne politiske styrker, og regjeringas svake punkt. Målet må vera å få etablert RV som den naturlege venstreopposisjonen på desse felta. Det må vera oss som kjem med dei alternative forslaga, og den radikale kritikken av regjeringa, og som vert politiske premissleverandørar for den utanomparlamentariske opposisjonen.

Dette krev kompetanseheving i organisasjonen på viktige politiske område nasjonalt, og ikkje minst planmessig, langsiktig arbeid.

Halvorsen to the rescue....

Dei som har fulgt med, veit at det er sterk strid om regjeringa sin utkastings-, orsak, flyktningepolitikk. Dei fleste har sikkert fått med seg føljetongen om dei afghanske asylsøkarane. Etter sveltestreiken vart avslutta, forventa mange ei kursendring frå styresmaktene - i det minste skulle ingen som ikkje er direkte frå Kabul kastas ut, og afghanarane skulle få sjanse til at NOAS eller Flyktningehjelpen kunne sjå på sakene deira. Så har ikkje skjedd. Fleire afghanarar som ikkje har tilknytting til Kabul har blitt kasta ut, og ved fleire høve har t.d. NOAS bedt om at utkastingane skulle settast på vent til dei fekk sett på sakene, utan den minste effekt.

Så kom saka om somaliarane, som blir kasta ut til eit område norsk politi ikkje tør eskortera dei til.

Det var ikkje anna å forventa enn at dette måtte bli ei nøtt for SV. Slik eg kjenner partiet, er det samansett av mange folk som sterkt ønskjer ein meir human og liberal flyktningepolitikk, og inneheld mange som sjølve har vore aktive i solidaritetsarbeid med flyktningar. Det har då også lenge vore murring, og no i helga toppa det seg: På landsstyremøtet ville mange koma med ei fråsegn som i krasse ordelag kritiserte regjeringa generelt, og Bjarne Håkon Hanssen spesielt. Sentralstyremedlem Ingrid Fiskaa var høgt oppe på banen:
"Regjeringa er syk. Bjarne Håkon er bare symptomet på den sykdommen. Sykdommen er at Ap tror de kan bekjempe Frp med Frp-politikk."

Kristin Halvorsen måtte tråkka til, og (i følge Aftenposten) bruka "heile sin autoritet" for å hindra den opprørske fråsegna. Enden på visa var at 22 røysta for ei alternativ fråsegn, som ikkje inneheldt konkret kritikk av Hanssen, medan 7 røysta for den foreslåtte, kritiske fråsegna. Det er synd, og det føyer seg inn i eit mønster, der meiningane til radikale SVarar vert sensurert av omsyn til regjeringskollegene, medan praksisen til reaksjonære Ap-folk får halda fram ufortrødent.

Saka er at det er Ingrid Fiskaa som har rett her, ikkje Halvorsen. Kva skadar regjeringa mest - at SVarar sett ord på sin kritikk av regjeringa sin politikk, eller at regjeringa fører høgreorientert flyktningepolitikk?

Ondets rot

Det lar seg ikke gjøre å ha en rasjonell diskusjon om konflikten i midt-østen om man ikke erkjenner at opprettelsen av staten Israel var et politisk og moralsk feilgrep. Det oppsiktsvekkende med debatten er at et slikt utsagn, som er innlysende dersom man tar sakens realiteter i betraktning, gjør at man risikerer politisk pariastatus, i Norge så vel som internasjonalt. Dette sier mye om det gjengse debattklimaet i dette spørsmålet.

La oss derfor se på det historiske utgangspunktet for konflikten. De grunnleggende fakta i saken er det etter det jeg vet ikke seriøs debatt om. Fram til starten av 1900-tallet utgjorde jødene i Palestina et forsvinnende lite mindretall. Den sionistiske bevegelsen førte til økt jødisk innvandring til området, samtidig som man kjøpte opp landeiendommer, for å legge grunnlaget for en framtidig jødisk statsdannelse. Til tross for denne utviklinga var det overveldende palestinsk-arabisk flertall i hele området også når vi skrur klokka fram til 1947: Jeg har sett ulike anslag, men det er heva over tvil at palestinerne utgjorde minst 80% av folket, og eide minst 85% av all jord i området. FNs delingsplan fra 1947 så fullstendig bort fra disse realitetene, og ga 55% til jødene, og 45% til palestinerne.

Det kan sies veldig enkelt: Opprettinga av en ”jødisk stat” med jødisk folkeflertall i et område der palestinerne var flertallet av befolkningen kunne bare gjennomføres ved hjelp av etnisk rensing. Opprettinga av staten Israel kan derfor bare forsvares moralsk og politisk dersom man mener det i visse tilfeller er riktig med etnisk rensing. Dette er en tanke jeg vil tro de aller fleste betakker seg for.

Vi kjenner den seinere historia: Hverken den palestinske befolkningen eller de arabiske nabostatene godtok FNs delingsplan. Ville vi gjort noe annet, gitt en slik situasjon? Da som nå vant israelerne krigen, og satt igjen med ikke bare de 55% FN generøst hadde tildelt dem, men hele 78% av landet. Den som senere blir bestyrtet over at dette historiske overgrepet avlet både sivil og militær palestinsk motstand, må i bunn og grunn mene at palestinere ikke er bygd på samme måte som oss. Dette er en rasistisk tanke, som jeg betviler at særlig mange vil forsvare.

Det er også kjent at staten Israel siden sin begynnelse i 1948 konsekvent har nektet de palestinske flyktningene å vende hjem til landområdene de ble fordrevet fra. Grunnen til denne folkerettsstridige politikken fra Israels side er også viden kjent, for den som gidder sette seg inn i iraelsk politikk: En aksept for flyktningenes hjemvendelse ville ført til at palestinerne ble i flertall innafor Israels grenser. Dette anses som så uhyrlig av israelske politikere at de til og med hevder at kravet om flyktningenes rettigheter er, i praksis, antisemittisk, siden det ville fjerne mulighetene for en ”jødisk stat”.

Staten Israel ble opprettet på – i beste fall – en illusjon: At man kunne gi jødene et hjemland uten at dette gikk på bekostning av andre. Realiteten er at selve ideen om et jødisk hjemland i et område der flertallet ikke er jøder, må skape konflikt. Mennesker er ganske like, jorda over. Ingen av oss liker å bli jagd vekk fra hjemmet vårt. Palestinerne er ikke annerledes.

Og problemet stopper ikke med fordrivinga av palestinerne i 1948. Siden det ligger som premiss for den sionistiske statsdannelsen at den skal ha ”jødisk karakter”, blir all utvikling som kan true den jødiske majoriteten et problem. I Israel snakker man åpent om den ”demografiske bomben”. Denne ”bomben” består i at den palestinske befolkningen internt i Israel vokser mye raskere enn den jødiske. På sikt vil dermed jødene kunne komme i mindretall.

Dette er kjernen i konflikten: Ideen om en jødisk stat i Palestina er en kolonialistisk idé, som med nødvendighet må bygge på etnisk rensing – det finnes ingen andre måter man kan sikre det jødiske flertallet. Denne idéen må derfor forlates om det skal kunne bli fred.

Man må altså erkjenne at opprettelsen av Israel var en feil, om man skal ha den minste mulighet til å forstå konflikten i dag. Men hva betyr det i dag? Det kan ikke bety at alle israelere må kastes ut av Palestina. En stor del – kanskje flertallet – av Israels befolkning har aldri bodd i noe annet land, og har dermed en selvsagt rett til å ikke bli fordrevet. Men deres rett til å bo der kan ikke veie tyngre enn retten til palestinerne til å bo der – begge gruppers rettigheter må tilgodeses i en rettferdig løsning.

Den eneste løsningen er derfor at man får stablet på beina en vanlig, demokratisk stat, med like rettigheter for alle, uavhengig av etnisk eller religiøs tilhørighet. Man må gå fra å ha det Israel Nils Butenschøn så treffende har kalt et ”etnokrati”, til å ha et reelt demokrati. Denne staten må selvsagt ønske de palestinske flyktningene velkommen hjem.

Dette vil ikke være et frihetens og lykkens rike – det vil fortsatt finnes en rekke problemer og konflikter. Men selve muligheten for en fredelig utvikling vil være til stede.

Den defensive Holmås

Heikki Holmås, SVs finanspolitiker på tinget synes Fagforbundets leder Jan Davidsen er defensiv når han går inn for økt bruk av oljepenger for å innfri Soria Moria-løftene, og dermed holde Frp fra døra. ”Vi skal bruke mye oljepenger, men vi gjør det fordi det er riktig, ikke for å stanse Frp”, sier Holmås til Klassekampen. Det høres jo riktig bra ut. Aner vi at SVs finanspolitiker skal åpne for den økte satsinga på offentlig sektor velferds-norge roper etter?

Svaret gir han raskt: Det kommer ikke på tale å øke skattene ut over 2004-nivå, og handlingsregelen skal overholdes. Ja, han går lengre enn som så: Kristin Halvorsens forgjenger Per-Kristian Foss får på pukkelen: ”Foss brukte svært mye mer oljepenger enn realavkastingen. Vår politikk er å komme tilbake til fire prosent-sporet.” SVs nye linje er altså å kritisere Høyre for å ha ført en for ekspansiv budsjettpolitikk. Friskt.

Det fascinerende med hele saken er hvordan Holmås, som er den som ikke vil bruke mer penger, klarer å framstille Davidsen, som faktisk VIL ha økt satsing, som den ”defensive”. Et retorisk grep vi vanlige dødelige kan bli lett svimmel av – men som KKs Anders Horn tar på strak arm.

Jeg sitter igjen med ett spørsmål: Finnes det noen finanspolitikere i regjeringspartiene (med unntak av Per Olaf Lundteigen) som ønsker å føre en sosialistisk, eller i det minste sosialdemokratisk økonomisk politikk?