Hellesnesevise meldinger

Wednesday, June 28, 2006

Slem kraftstasjon

Israelske jagerfly har bomba eit kraftverk på Gazastripa, samt nokre bruer. Ein får rekna med at det var ein veldig terroristisk innstilt kraftstasjon. Kanskje var han til og med kraftnasjonalistisk?

Slikt skjer heldigvis ikkje i Noreg. No i alle fall.

Enda bra at vi har ei regjering som skjønar kven som fortener støtte!

Thursday, June 22, 2006

Patent på liv?

For eit par dagar sidan kunne regjeringa stolt meddela at dei gjekk inn for å endra patentreglane i WTO. Det dreier seg om det såkalla TRIPS-avtaleverket, det vil seie avtalen som omfattar regelverk for såkalla "intellektuell eigendom". Det regjeringa vil gjera, er at dei vil innføra ei opplysningsplikt i samband med patentsøknader som omfattar genetisk materiale, slik at dei som søker om patent må oppgi kva for område/land dei har henta genmaterialet og kunnskapen frå. Det er sjølvsagt nesten umogleg å vera usamd i at dette er ein god idé, og det er fint at regjeringa fremmer dette.

MEN: Det spørsmålet eg sitt att med er kvifor det i det heile teke skal vera lov å ta patent på genetisk materiale. Dette er jo som sikkert mange veit, eit kontroversielt emne i Noreg. SV har dette ståande i sitt arbeidsprogram:
"SV går imot forslag om å utvide patentrettigheter til å gjelde patent på liv."

Sp på sin side har dette i sitt program:
"Senterpartiet vil ikke gi adgang til å ta patent på liv, planter, dyr og mikroorganismer. Norsk patentlovgivning må skjerpes for å ivareta dette.

Eg syns derfor det hadde vore mykje tøffare om regjeringa rett og slett gjekk inn for å UNNTA genmateriale frå alle internasjonale patentregelverk, dvs. at det ikkje skal vera nokon internasjonal anerkjenning av "retten" til patent på genmateriale.

No går det an å innvenda at dette er ei ikkje-sak sidan vi gjennom EØS-avtalen allereie er påtvunge patent på liv. Men eg syns ikkje ei slik innvending held. For EØS-avtalen kan vi gå ut av, medan vi no pratar om frihandelsregelverket som skal vera gjeldande i heile verda, gjennom WTO-systemet.

Etter mitt syn er det komplett absurd at nokon skal kunne ta patent på levande organismer - arvematerialet vårt er ikkje ein vare som kan handlast og kjøpast!

Monday, June 19, 2006

Det afghanske korthuset

(Denne appellen holdt jeg under demonstrasjonen foran Oslo Domkirke fredag 16/6. Deler av den har også stått på trykk i Nationen og Adresseavisen)


Helt siden afghanerne innleda sultestreik på plenen foran Oslo domkirke i protest mot tvangsutsending, har ett spørsmål gnagd på sinnet til meg, og sikkert mange andre: Hvorfor denne steile insisteringa fra regjeringa sin side på at afghanerne må ut nå? Hvorfor er det ikke mulig å ta det litt rolig, og vurdere saken om igjen? Svaret er å finne i Norges Afghanistan-politikk.

Det er nå fire og et halvt år siden den USA-ledede koalisjonen, der Norge deltok, angrep Afghanistan og innsatte det sittende Karzai-regimet. Angrepet ble påstått å være et ledd i kampen mot internasjonal terrorisme, men skulle også skape stabilitet og fred i landet, og legge grunnlaget for et demokratisk og fritt styresett. Det var slike grunner som gjorde at det store flertallet blant norske politikere, med SV og RV som unntak, støttet krigen. Samme tankegang ligger bak at hele det norske Stortinget (også SV) nå stiller seg bak norsk deltaking i ISAF-styrken, som i løpet av sommeren vil være oppe i 18.000 soldater.

Det er ubegripelig naivt at norske politikere kan si at USA er villige til å bruke (fram til september 2005) ufattelige 66 milliarder dollar på å bringe frihet til afghanske bønder. Stormakter gjør ikke slikt – de handler ut fra egne interesser, geopolitisk eller økonomisk. Men det er unektelig vanskeligere å argumentere i norsk politisk debatt for at vi må støtte USA i deres streben etter å få innsatt et lojalt regime i Afghanistan, enn å hevde at vi deltar i en kampanje for menneskerettigheter i landet.

Problemet er at virkeligheten er i ferd med å innhente den ”idealistiske” norske utenrikspolitikken. Etter over fire år er Afghanistan voldeligere, krigen mer intens, og de ”lovlige” myndighetenes makt begrensa til en liten enklave rundt hovedstaden. Resten av landet styres av ”krigsherrer” – narkobaroner væpna til tennene. Tortur, henrettelser og forfølgelse av opposisjonelle er utstrakt. Selv i Kabul er det i ferd med å rakne: For to uker siden ble hvoedstaden rystet av voldsomme opptøyer mot de amerikanske styrkene. Minst sju demonstranter ble skutt og drept, og dusiner skadd. Karzai-regjeringa svarte med portforbud, og utstasjonering av panservogner i gatene. Og dette er i det som blir kalt den ”tryggeste” delen av Afghanistan!

Gjennom sin støtte til USAs okkupasjon av Afghanistan, har regjeringa og Stortinget gjort Norge medskyldige i den stadig forverra tilstanden for afghanerne. Men om regjeringa skulle innrømme at det er utrygt å sende folk tilbake til Afghanistan, som de sultestreikende krever, ville de samtidig innrømme at deres politikk de siste 4 åra har spilt fullstendig falitt: Afghanistan er på vei mot fullstendig borgerkrig og brutalitet, ikke frihet og demokrati.

Regjeringas politikk i Afghanistan er et korthus, og de sultestreikende er vindpustet som truer med å velte det. Det er derfor de ikke får bli.

Politiaksjonen i morges har et surrealistisk preg over seg. De oppnådde ikke å avslutte sultestreiken, de har ikke sendt noen til Afghanistan, og de fikk ikke fjerna leiren fra stedet vi står. Det de fikk gjort var å fjerne noen telt. Jeg er sikkert ikke den eneste som synes det er noe absurd over å bruke store politiressurser på å fjerne telt og toaletter fra folk som sultestreiker. Hva tenker politiet og Oslo byråd? At dersom de bare gjør situasjonen mer ulevelig for afghanerne, så vil de gi seg? Det er ingenting annet enn skammelig at bryådet på denne måten utpresser de sultestreikende. Meldinga fra de sultestreikende er klar: De blir her, leiren blir her, telt eller ei. Da er det minste politiet og Oslo kommune kan gjøre, å la dem beholde et minimum av ly og sanitærforhold!

Til regjeringa, og ikke minst statsråd Bjarne Håkon Hanssen har jeg en ting å si: Det er ikke for seint å snu. Ikke la jakta på Frps stemmegrunnlag, eller prestisjen over regjeringas afghanistanpolitikk gjøre dere blinde for sannheten: Afghanistan er ikke et trygt land, og det er ingenting som tilsier at det vil bli tryggere i nær framtid, snarere tvert imot. La afghanerne bli, stopp tvangsutsendingene!

Wednesday, June 14, 2006

Planøkonomi, no også for høgresida...

Det er ikkje alltid like greit når ideologiske standpunkt skal bryna seg mot røyndomen. Røyndomen kan ha det med å vera vrang, og ikkje oppføra seg slik det ideologiske kartet skildrar. Dette har jo m.a. mi eiga rørsle opplevd, t.d. når våre rosenraude oppfatningar av Kina møtte den kalde og harde røyndomen. Det kan gjera vondt, men vonleg kan ein også læra noko av det.
Men det var altså ikkje oss sjølv det skulle handla om denne gongen, men høgresida, representert med flaggføraren sjølv: Høyre. Høyre er eit parti for meir marknad, mot sterk offentleg styring. Idealet er at marknaden vil sørga for mest mogleg effektiv organisering av samfunnet, om det får virka mest mogleg fritt, og dermed mest mogleg velstand for folk. Dei skriv på heimesida si:


Det offentlige skal konsentrere seg om de oppgaver som bør løses i fellesskap, ikke om detaljstyring. (...) Nøkkelen til verdiskaping, trygge arbeidsplasser og fortsatt velferd ligger i et godt fungerende privat næringsliv, redusert byråkrati, færre reguleringer, bedre kommunikasjoner, økt satsing på utdannelse og forskning og reduserte skatter og avgifter.

I Oslo er det ein fri marknad når det gjeld etablering av kioskar. Det har dei fleste som bur her fått med seg, i og med at ein ikkje kan gå ti skritt utan å støta på anten ein Narvesen, ein Deli de Luca, eller ein 7-11-kiosk. Dette har fått leiaren for St.Hanshaugen Høyre, Helge L'Orange, til å reagera:

Situasjonen i kiosknæringen i Oslo er alvorlig. Arbeidsdagene til kioskbetjeningen blir stadig lenger, inntjeningen stadig dårligere og kvaliteten synker. Dette er en utvikling som må snus. Siden 1999 har antallet kunder pr kioskkvadratmeter gått kraftig ned. Hovedforklaringen er et økende antall kiosker uten at antallet kunder øker tilsvarende. Hadde kommunen tildelt kioskløyver, kunne den bestemt antallet kiosker. Da kunne kommunen sørget for at markedet ville fungere, at kundene blir fornøyde og at næringen får rimelige kår.

Det er behov for å sette i verk strakstiltak som hindrer en ytterligere forverring av næringens betingelser inntil det er foretatt en total gjennomgang av Oslos kioskpolitikk. Derfor foreslås en midlertidig stans i etablering av kiosker, at det opprettes en arbeidsgruppe bestående av representanter for næringen, brukerne og kommunen som skal foreta en gjennomgang av situasjonen, og at det utredes hvilke kvalitetskrav som kan stilles til næringen hva gjelder opplæring og oppfølgning av den enkelte kioskekspeditør.

Ikkje nok med at L'Orange ropar varsku for dei tilsette sine vilkår, St.Hanshaugen Høyre har også krav til streng regulering av kioskmarknaden:

På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:

1. Det innføres en midlertidig stans i etablering av kiosker, og nedsettes en arbeidsgruppe med representanter for næringen, brukerne og kommunen for å gjennomgå Oslos kioskpolitikk. På bakgrunn av arbeidsgruppens arbeid bes byrådet fremme sak for bystyret.

2. Byrådet bes utrede hvilke kvalitetskrav som kan stilles til næringen hva gjelder opplæring og oppfølgning av den enkelte kioskbetjent ved fremtidig tildeling av kioskløyve.

Høyre vil altså, i staden for å la marknaden styra kiosktilbodet, at eit politisk vald organ (bystyret og byrådet) skal gripa inn og NEKTA nye kiosketableringar. I tillegg skal ein stilla konkrete krav til vilkår for dei tilsette, før løyve vert gitt.

No er det jo opplagt at St.Hanshaugen Høyre ikkje primært grin over dei stakkars kiosktilsette - det er nok meir dei som DRIV kioskane dei er uroa over - konkurransen går nok kraftig ut over lønsemda, vil eg tru. Men jamvel har altså det konkrete utslaget av ein fri marknadsstyring på eitt konkret samfunssfelt fått høyrefolk til å ropa på planøkonomiske tiltak.

Det er slett ikkje ofte ein kan seia slikt til Høyre, men VELKOMEN ETTER!

Friday, June 02, 2006

Streik!

Medan vi ventar i spenning på at lærarane skal våkne opp og gå ut i streik mot det råtne forhandlingsresultatet med KS, kan solidariske folk retta augene mot ein annan type streik: Dei afghanske asylsøkarane sin sveltestreik.
Rett borti gata frå kontoret mitt har ein gjeng med afghanarar sett opp ein provisorisk teltleir, der dei sveltestreikar mot den norske regjeringa sine planar om å kasta dei, og 2000 andre afghanarar ut av landet. I alt er det over 100 afghanarar som nektar å ete i protest.

Regjeringa, med pølse-Hansen i spissen, argumenterer med at det er trygt for dei å reisa attende til Afghanistan. Eller i alle fall til hovudstaden Kabul. Alt er jo relativt, og samanlikna med situasjonen andre stader i Afghanistan, der det hersker regulær geriljakrig mellom ulike motstandsrørsler og USA og NATO sine styrker (deriblant Norge!), er jo Kabul "trygg". Samstundes er det slik at måndag 29/5 var det svære opptøyer i Kabul mot dei amerikanske styrkene, der minst sju mennesker blei drept. For å "ordna opp" innførte regjeringa portforbod, og utstasjonerte tanks og pansra køyretøy i gatene. Eg tek meg i å lure på om Bjarne Håkon Hansen ville sett på det som "trygt" å flytte til ein by der folk vert skote i opptøyer i gata, og det står tanks på gatehjørna. Eg har mine tvil...

Regjeringa sitt fikenblad i saka er at FN sin høykommisær for flyktningar (UNHCR) har sagt at Kabul er trygt. No kan ein for det første innvenda at det er jo lov å ha ei meining uavhengig av FN. Men for det andre, er det grunn til å tru at UNHCR ikkje naudsynleg er heilt til å stole på i desse vurderingane. Det er opplagt at om UNHCR hadde sagt at hovudtstaden i Afghanistan ikkje er trygg eller under regjeringa sin kontroll 4 år etter invasjonen i Afghanistan, ville det ha vore ein alvorleg skrape for USA, som var primus motor i krigen mot Afghanistan. Vidare kjemd et at UNHCR har endra seg dei siste åra. I følge flyktningeekspert Barbara Harrell-Bond har UNHCR gått frå å vera ein organisasjon for å verna flyktningar, til å bli ein veldedig organisasjon i løpet av 1990-talet og utover. Hennar oppsummering, når ho vert konfrontert med den norske regjeringa sin politikk i Klassekampen i dag, er enkel: "Stop the nonsense, la Afghanarane få bli."

Ved første augekast kan det sjå ut som om regjeringa og Hnsen berre er motivert av ideen om å stela røyster frå Frp ved å verta lik dei. Men ser vi nærare etter, får Hansen sine handlingar meir logikk: Den norske regjeringa har satsa tungt på Afghanistan, militært. Noreg har sendt den største og skarpast utrusta avdelinga vi nokon gong har hatt ute, til å delta i ISAF-styrken, som skal ta over meir og meir av ansvaret i Afghanistan frå USA. Det ligg altså betydeleg prestisje og symbolsk investering i at det går bra i Afghanistan. Om den norske regjeringa innrømmer kor ille det faktisk står til der, vil det underminera heile det norske engasjementet i Afghanistan. Og då kan ein ikkje la Afghanarane få bli, for det vil tyda på at rapportane som har kome om kor bra alt går i Afghanistan og Kabul, har vore ein smule optimistiske, for å seia det forsiktig. Problemet er at regjeringa sin argumentasjon bygger på ein løgn: At det er trygt for folk i Kabul.

(For øvrig kan ein jo spørra seg om det hadde vore riktig å senda folk attende sjølv om regjeringa hadde rett om situasjonen i Kabul. Om det var full geriljakrig i Vestfold og Hedmark ville vi kanskje ikkje sett på det som naturleg å senda folk til Oslo, sjølv om det der var tryggare?)

Det er hårreisande at vi vurderer å tvangsutsenda familier til ein krigssone. RV støttar dei sveltestreikande sin kamp for å få bli i landet. Det bør du gjera også.