Rommet til venstre for regjeringa?

Ulike venstre-SV-bloggarar har i nokre månader kritisert RV og RU sin strategi for å vera reint spekkhoggeri. Sist ute er Ingvar Skjerve, tidlegare sentralist i SU og ellers aktiv venstrist, som avvisar tesen om "politisk rom til venstre for SV" som radikalistisk dagdrøymeri. Er det det?

Dersom Skjerve skal ha rett, så er folket i Noreg som politisk siv, fullstendig prisgitt den politiske debattens stormkast. Som han seier det:
"Dersom Kristin H. gjør en god TV-opptreden, SV profilerer seg godt på en sak el. kan det være nok for noen til at de synes at det kan være OK å stemme SV. Poenget; det vi kaller venstresida er ikke en fast størrelse. "Rommet til venstre" er i beste fall et dårlig og misvisende språklig bilde."

Mon det. Etter mitt syn så kan det godt finnes politiske stemningsbølger, som kan senda parti opp og ned på skalaen. Men under ligg det meir langsiktige politiske trender, som heng saman med dei grunnleggande samfunnsmessige konfliktane. Klassekampen, kort sagt.

Meir konkret så meiner eg det fins ein betydeleg minoritet i Noreg som har omtrent dette ståstedet:
- Mot imperialistisk krig av ymse slag
- Mot kutt i velferd
- For liberal flyktningepolitikk
- For miljøvern
- Mot privatisering
- For nasjonalt sjølvstende (EU!)
...osb. Det er dette som er det "politiske rommet". Det strategien om "rommet til venstre for SV" handlar om er nettop dette: Avstanden mellom arbeidarane sin slumrande radikalisme på den eine sida, og kva som er mogleg for ei pro-kapitalistisk regjering å gjera i praksis. Tesen er at det vil vera ein del folk som opplever at regjeringa (inklusive SV!) ikkje innfrir dei politiske forventingane dei har, og dermed potensielt kan tenkast å støtta andre alternativ.

I november 2005 skreiv eg eit utkast til ei intern fråsegn om RV sin strategi, som eg skal gjengi lengre ned, men før eg gir ordet til meg sjølv anno 2005, eit lite hjartesukk: Raddis-SVarar hevdar at vi i RV ikkje gjer anna enn å kritisera SV i eitt og alt, og "avsløra" SV som svikarar. Eg syns det smakar sjølvmedlidande haldning av slikt. Underteikna, og mange andre RVarar framhevar gong på gong motsettingane vi veit fins i SV, og skryt (til tidar kanskje for mykje) av venstresida i SV (for døme, sjå forrige bloginnlegg av meg). Men skal vi dermed drita i kva som er realiteten i regjeringa (og SV!) sin politikk? Skal vi halda kjeft når regjeringa opnar Barentshavet for oljeboring, når dei tviheld på handlingsregelen og det magiske 2004-skattenivået, eller når dei kastar ut folk til Afghanistan eller Somalia?

Nok om det, her er kva underteikna tenkte i november 2005 om strategi for RV:

Dei komande fire åra vil representera den største politiske sjansen RV har hatt så langt i vår historie. Det er både pragmatiske, politiske grunnar og systemiske grunnar til det.

Dei politiske grunnane heng saman med SV sin posisjon. SV har så langt, siden RV datt ut av tinget i 1997 vore representanten for venstreopposisjonen på Stortinget. No går dei frå opposisjon til posisjon. Ettersom dei sitt i regjering med to parti som ligg til høgre for dei politisk, vil det sjølv i best tenkjelege scenario vera naudsynt for dei å inngå, og forsvara, kompromiss som ligg til høgre for deira eigen politikk. Dette vert sjølvsagt forsterka av at SV-leiinga, og ikkje minst deira folk i regjeringa og Stortingsgruppa, er dominert av høgresida i partiet. Det vil vera eit sterkt press i SV for å vera med og legitimera og forsvara den politiske kursen til regjeringa. Dette vil de facto flytta SV fleire skritt politisk til høgre, ikkje minst siden dei er utan venstreopposisjon på tinget.

Dei systemiske grunnane heng saman med at dette er ei regjering som frå starten av har vorte samde om å regjera på grunnlag av NATO, WTO og EØS. Dette vil legga såpass sterke føringar på kva for sosial- og økonomisk politikk som vert mogleg å føra, at regjeringa berre unntaksvis vil kunne stå for nokon form for venstrekurs. Snarare vil politikken få karakter av marknadsliberalisme i saktare tempo.

Det potensielle politiske rommet for RV vil derfor vera stort, og sjansen til at RV vil kunne veksa og vinna større oppslutting i takt med SV si høgredreiing og desillusjonering, godt til stede. Men det vil vera feil å forveksla potensiale med resultat.

På visse politiske felt har RV politisk styrke, i form av at vi for det første har relativt godt utbygd politikk, og for det andre har vore ein del profilert på feltet offentleg. Som døme kan vi nevna kommuneøkonomien, miljøspørsmål, antikrigsarbeid, og pensjonskamp.

Regjeringa vil innfri forventingane i høgst ulik grad på ulike felt. Både innafor miljøpolitikken, kommuneøkonomien, utanrikspolitikken, landbrukspolitikken, likestilling og utdanningspolitikken er det grunn til å forventa at Stoltenberg II-regjeringa vil koma til kort samanlikna med forventningane folk har.

Kjerna til ein politisk strategi for RV under den nye regjeringa ligg i krysningspunktet mellom våre eigne politiske styrker, og regjeringas svake punkt. Målet må vera å få etablert RV som den naturlege venstreopposisjonen på desse felta. Det må vera oss som kjem med dei alternative forslaga, og den radikale kritikken av regjeringa, og som vert politiske premissleverandørar for den utanomparlamentariske opposisjonen.

Dette krev kompetanseheving i organisasjonen på viktige politiske område nasjonalt, og ikkje minst planmessig, langsiktig arbeid.