Oljebasert kamelforgylling

I dag har jeg vært på pressekonferanse i regjeringskvartalet. La oss si det sånn at de er litt mer fancy enn de RV har en gang imellom...
Uansett, etter at jeg hadde gått forbi de kule demonstrantene fra miljøbevegelsen og kommet meg innendørs, fikk jeg en tung ladning papir i hendene: Stortingsmelding nr. 8 (05-06) "Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan)". Det dreier seg altså om den heteste miljøpoteten den nye regjeringa har hatt mellom hendene: Olje i nord. Og det er et sviende nederlag for miljøbevegelsen, og for SV.

SV har, i likhet med RV, programfesta at de ikke ønsker oljeboring i Barentshavet eller utafor Lofoten. Konkret lovde de velgerne dette: "SV vil gå imot petroleumsaktivitet i Barentshavet og rundt Svalbard, og foreslå at Lofoten skal være et petroleumsfritt område." Begrepet "Petroleumsfritt område" er skapt av norsk miljøbevegelse, og innebærer at visse områder anses som såpass sårbare at de aldri skal åpnes for olje- eller gassutvinning. Litt som naturreservater til vanns, med andre ord. Det er dette som ligger i begrepet varig vern.

Men varig vern ble det gjort utrykkelig klart at regjeringa på ingen måte går inn for. Jens Stoltenberg uttalte, til mye nikking fra Helen Bjørnøy og Odd Roger Enoksen, at det kun finnes to statuser for havområdene på norsk sokkel: De som er åpnet for utvinning, og de som ikke er åpnet. Noe varig vern finnes ikke som kategori - og skal tydeligvis heller ikke finnes. Både han og Enoksen understreket også hvordan regjeringa gjennom denne konsesjonsrunden åpnet mange nye felter, både i Barentshavet og andre steder, for utvinning og leiting. I Stoltenbergs ord: "Løsningen i denne planen er i tråd med historisk tradisjon i norsk oljeforvaltning: Skrittvis, balansert tilnærming." I klartekst: Dette er stø kurs, i god gammel Ap-tradisjon. "Slik gjorde vi det når jeg var med på å åpne mange felt i tidligere regjeringer også", sa Jensemann med et smil.

Så har det kommet med et fikenblad for SV og Sp: Noen områder, deriblant Nordland VI og VII, skal ikke åpnes for utvinning i denne Stortingsperioden. Det er jo fint. Problemet er bare at det ble tydelig kommunisert på pressekonferansen at planen skal revideres i 2010. Da får m.a.o. oljebransjen en ny sjanse til å få åpna de feltene som ennå ikke er åpna. Det er i det hele tatt svært vanskelig å få øye på hva SV/Sp har vunnet i denne saka i det hele tatt.

Det tristeste med hele seansen var derfor å se hvordan Bjørnøy entusiastisk omfavna planen, og framstilte den som "klok og balansert", noe hun var "stolt over å presentere", et dokument "hele regjeringa mener er et godt resultat." Sjelden har jeg sett en politiker så entusiastisk hylle sitt eget nederlag, både for partiets og sitt eget fagdepartements del.

Audun Lysbakken, SVs nye nestleder, skrev i en kommentar i Klassekampen at SV ikke måtte framstille de nødvendige kompromissene som store seire, om ikke partiet skulle forsvinne i dragsuget. Kloke ord. Men i dag var det andre i SV som hadde ordet, og de ga en uforglemmelig leksjon i forgylling av kameler.

Er Norge et flyktningeparadis?

Innvandring har blitt et hett debattema den siste tida, både i Klassekampen og andre steder. En av de som har ført an i den nye bølgen av debattinnlegg er bakmannen til nettstedet honestthinking.org, Ole Jørgen Anfindsen. Han har brukt mye spalteplass på å hevde at Norge har en naiv innvandringspolitikk, og at vi risikerer å måtte forholde oss til et muslimsk flertall i Norge om 40-50 år. Til gjengjeld har han blitt imøtegått av forskere ved Statistisk Sentralbyrå, som hevder at han bygger sine analyser på sviktende empirisk grunnlag. Det som derimot har vært så og si totalt fraværende i debatten er en drøfting av årsakene til moderne folkevandringer, og hvordan norsk asylpolitikk faktisk fortoner seg. Det er min mening at måten denne debatten har blitt ført fører oss inn på et blindspor, som stort sett tjener ytre høyre i politikken. En diskusjon om realitetene bak de demografiske tallene kan kanskje bidra til å snu dette.

De aller aller fleste ønsker stort sett å bo der de kommer fra, enten det er Porsgrunn, Pakistan eller Polen. Det er en typisk arrogant vestlig holdning å tro at alle "egentlig" har lyst til å bo i Europa eller Nord-Amerika. De aller fleste kommer da heller ikke hit når de flykter, men oppholder seg i nærområdene. En minoritet kommer til "Vesten". Bakgrunnen for at det foregår massive folkeforflyttinger er nød, i dag, som tidligere i historia. Grunnene kan være mange: Krig, diktatoriske politiske forhold, miljøkatastrofer eller hungersnød, men felles for dem alle er at det er sterke ytre faktorer som gjør at folk føler seg tvunget til å dra fra hele livet sitt og søke lykken andre steder. Og både "Vesten" generelt, og Norge spesielt har ikke sjelden et relativt sterkt medansvar for problemene som rammer folk i den tredje verden. Et par eksempler:

En av de største enkeltgruppene av flyktninger og asylsøkere som har kommet til Norge de siste åra er Tsjetsjenerne. Russlands krig mot det Tsjetsjenske folket har så langt krevd opp mot 30.000 sivile menneskeliv, og drevet over 300.000 folk på flukt. Dette har så langt ikke avfødd mer enn sterk ordbruk fra norske myndigheters side. Norske myndigheter gjør seg fortsatt lekre for russerne, for å inngå "strategiske avtaler" om bruk av olje- og gassressurser.

Irakere er en annen viktig gruppe blant flyktninger og asylsøkere til landet. USAs folkerettsstridige krig mot Irak har så langt kosta over 100.000 mennesker livet. George W. Bush regner fortsatt Norge som en del av "de villige" landene som støtter USA, og norske NATO-soldater deltar i okkupasjonen av Irak. Nore trener villig opp irakiske quislinger for USA.

Både Irakerne og Tsjetsjenerne vil komme inn under den skremmende felleskategorien "muslimer", som Anfindsen er redd skal gjennomføre "Islamsk revolusjon" i Norge i 2050.

Jeg kunne fortsatt med å gi slike eksempler, eller lagt fram fakta om norsk økonomisk politikk mot fattige land. (U-landa har fortsatt 2,8 milliarder i gjeld til Norge). Men jeg regner med at våkne lesere kjenner mange av disse opplysningene fra før.

Enhver diskusjon om "innvandringspolitikk" som ikke tar for seg årsakene til at folk er på flukt fra krig og nød, blir en falsk debatt. Det er strukturell undertrykking av brorparten av jordas befolkning, gjennomført av de rike landene, som skaper de aller fleste problemene som gjør at folk kommer til oss og ber om beskyttelse. Likevel er det påfallende at det svært sjelden er de som er "bekymret" over den "økende innvandringen" som tar til orde for en mer rettferdig verdensorden, eller står på barrikadene mot krig og utbytting. Snarere er det de samme kreftene som er kritiske til den strenge flyktninge- og asylpolitikken, som også i praksis viser seg solidariske med ofrene for de rike landas herjinger. Det er vi som jobber for gjeldsslette for uland, mot krig mot Irak, og mot den massive norske våpeneksporten - for å nevne noe – ikke Carl I. Hagen eller Vidar Kleppe.

FNs flyktningekonvensjon bygger på erkjennelsen at det ikke er den enkeltes skyld at hun er nødt til å flykte. Snarere anerkjenner den at politiske og humanitære forhold gjør det nødvendig å søke tilflukt i andre land og verdensdeler, og pålegger landene å gi beskyttelse til folk som har behov for det. Konvensjonens artikkel 33 stadfester at Norge ikke har lov til å sende folk tilbake til land eller territorier der de kan være i fare på grunn av rase, religion, nasjonalitet, sosial tilhørighet eller politiske oppfatninger. Dette er integrert i norsk lovverk gjennom Utlendingslovens §15.

Etter RVs syn burde det være like legitimt å kreve beskyttelse på grunn av ekstrem nød, som på grunn av direkte forfølgelse, ikke minst fordi den internasjonale fordelinga er såvidt skeiv og urettferdig. Det er rett og slett vår forbannede plikt å ta imot folk på flukt, så lenge vi både politisk og økonomisk er en del av en verdensorden som skaper ekstrem nød.

Om Anfindsen og andre ligger våkne om natta og bekymrer seg for at Norge har en liberal asyl- og flyktningepolitikk, kan de ta det helt med ro. Norge har gradvis fått strengere og strengere flyktningepolitikk. Til tider når dette absurde høyder, som ved fenomenet "ureturnerbare flyktninger". Norsk politikk har skapt en kategori mennesker som staten på ingen måte vil innrømme opphold i landet, men som det samtidig er umulig å sende tilbake til landet de kommer fra. Disse er så og si rettsløse, og til og med grunnleggende nødhjelp, som støtte til mat og husly, ønsker mange politikere å nekte dem.

Av alle som søkte om asyl i Norge i 2003 fikk 71% avslag blankt. I 2004 steig dette til 72,8%. Av dem som fikk opphold, fikk bare noen få faktisk asyl, de aller fleste fikk opphold på humanitært grunnlag, som innebærer svakere beskyttelse. Samtidig er tallet på folk som søker asyl i fritt fall. Fra 2003 til 2004 sank tallet på asylsøknader fra 15.600 til 7.900. Hovedgrunnen for tilbakegangen er at regelverket i Norge har blitt strengere, i tråd med den generelle innstramminga som har skjedd i hele Europa. Det er grunn til å rope et kraftig varsko over denne utviklinga. Det er overveiende sannsynlig at Norge i dag kaster ut folk som har behov for beskyttelse.

Mange asylsøknader blir heller ikke behandlet selvstendig av norske myndigheter. Etter at Norge trådte inn i Schengen-samarbeidet, følger vi den såkalte Dublin-konvensjonens forordninger, som stipulerer at asylsøkere som har levert inn søknad i ett av Schengen-landa, ikke har rett på å få sin søknad behandlet i andre Schengen-land. Ifølge UDI ble i alt 26% av alle asylsøknader i Norge i 2004 "behandlet etter Dublin-forordningen". Dette er en pen måte å si at søknadene rett og slett ble avslått uten reell behandling i Norge.

Det er denne realiteten som til nå ikke har kommet fram i debatten om innvandring i Klassekampens spalter. Anfindsen og SSB kan diskutere demografi til de blir blå i trynet, men det debatten til sjuende og sist koker ned til er: Skal vi innføre enda strengere flyktninge- og asylpolitikk enn det vi har i dag?

Mitt svar er et klart nei, og ingen folketallsmessig skremselspropaganda vil rokke ved det.

Stopp Terminator!

Nei, eg pratar IKKJE om denne karen...

Derimot meiner eg eit spesielt kjipt produkt av moderne genteknologi: "Terminator-gen". Konseptet er at ein byggar inn eit gen i kornsortar som gjer at du godt kan plante frø, og få kornaks som resultat, men frøa desse aksa produserer er sterile. Det vil si at dei ikkje sjølve er i stand til å bli nye plantar.

Dette må vera noko av det aller mest unyttige og skadelege eg nokon gong har vore borti. Sjølv for eit kapitalistisk system som ellers er bra på å utvikla saker og ting ingen har bruk for, er dette ein højdare. Den einaste "nytteeffekten" av slike sterile frø er at det tvinger bønder til å kontinuerleg kjøpa nye frø frå såkornselskap, i staden for å gjera det rasjonelle, nemleg å ta vare på litt av kornet etter haustinga, og nytta desse til å så neste avling.

Ein har altså klart å frambringa eit produkt som har som fremste eigenskap at det hemmar landbruksproduksjonen. Go capitalism!

No kan dette på ein måte kalla på latteren, men det er eit reelt politisk problem knytta til dette: Mange bønder i fattige land er avhengige av å kjøpa såkorn, og om FN sitt midlertidige moratorium på sal av terminatorfrø skulle bli oppheva, som m.a. frøgiganten Monsanto ivrer for, kan bønder i 3. verda risikera å bli lenka fast som frø-leilendingar til internasjonale biotek-gigantar. Det blir som jordbruks-narkotika: Har du først teke første dose, er du hekta, og blir avhengig av dealeren, som seinare kan skru opp prisen.

RV har slutta seg til ein internasjonal kampanje mot terminator-teknologien. Det vonar eg mange mange fleire gjer også.

"That terminator is out there. It can't be bargained with. It can't be reasoned with. It doesn't feel pity, or remorse, or fear. And it absolutely will not stop, ever, until you are dead."

WTO og boikott av Israel

Som mange sikkert har fått med seg pingla fylkestinget i Sør-Trøndelag ut på sitt møte 7. mars. Anført av Ap snudde flertallet, og gjorde om vedtaket om boikott av Israel de hadde fatta i fjor høst. Bare RV og SV sto igjen med æra i behold. Tusen takk, Sør-Trøndelag Ap, dere får en knust singel i posten og en pakketur til Hebron, der dere kan få lov til å følge palestinske skolebarn til skolen, mens israelske bosettere kaster stein og bæsj på dere.
Spøk til side: Debatten som fulgte i kjølvannet av vedtaket i fylkestinget i høst er viktig, fordi det angår muligheten vi har til å innføre effektive sanksjoner mot apartheidstaten Israel. Utenriksdepartementet påsto i brev til Sør-Trøndelag at boikott var ulovlig, fordi det brøt med Norges folkerettslige forpliktelser i EØS og WTO. De fikk svar på tiltale fra Peter Ørebech, økonomiprofessor ved Harvard, som på sin side hevda at boikotten er lovlig. Nå har det kommet et nytt innspill: Torje Sunde, som er jurist og spesialist i internasjonal handelsrett, hevder i et innlegg i Klassekampen i dag at UD hadde rett: Boikott er i strid med WTO så lenge FN ikke har vedtatt sanksjoner mot landet.
For meg er det selvsagt umulig å dømme om hvem som har rett i denne tvisten, men jeg vil peke på hvor alvorlig det er om UD og Torje Sund har rett: Da står Norge i realiteten uten sanksjonsmuligheter mot Israel. For i FN-systemet kan den (mest) demokratiske forsamlinga, generalforsamlinga, bare vedta uttalelser og fordømmelser, men kan ikke iverksette sanksjoner. Det er det bare sikkerhetsrådet som kan, og det er gitt at USA kommer til å legge ned veto mot alle forsøk på å få til økonomiske sanksjoner mot Israel.
Det er hårreisende udemokratisk dersom det er slik at norske demokratiske institusjoner skal være bundet på hender og føtter, og forhindret fra å gjøre noe håndfast mot Israel, på grunn av WTO. Dette legger bare ennå en grunn til de allerede mange mange grunnene til å si opp både WTO- og EØS-medlemskapet. Skal vi bli forhindra fra å ha en egen utenrikspolitikk i markedsfundamentalismens navn?

Fritt Palestina! Boikott Israel!

Sa'adat er i live

Vel, så vart ikkje Ahmed Sa'adat drept i går likevel. Etter mange timar overga dei seg, og er i israelsk varetekt. Faren er sjølvsagt ikkje over, men det er jo sannsynleg at dei heller vil få han dømt i ein godt publisert rettssak, og så bure han inne for godt, i israelske fengsel.

Hykleriet til USA kjenner ingen grenser: Dei ber no "begge parter om å besinne seg", og påstår at det var palestinarane sin feil at USA trakk seg ut av fengselet, rett før Israel gjekk til åtak. Talsmannen for amerikansk UD, Sean McCormack, var til og med frekk nok til å si at "the Palestinians had been told repeatedly of concerns over the safety of U.S. and British monitors at Jericho prison". Med andre ord: Han legg skulda på palestinarane. Kven var det McCormack var redd for? Det har jo faktisk ikkje vore palestinarar som har gått til åtak på fengselet - dei einaste som har gjort det, er den israelske hæren, med tanks, bulldozere og apachehelikoptre.

Israel sin aksjon er nok eit klart brot på folkeretten, men også på Oslo-avtalen: Jeriko er sjølvstyrt, og den israelsk hæren har ingen adgang der. No er det lite pent å seia om Oslo-avtalen - han er lagd for å sikra israelsk dominans, og hindra ei reell palestinsk frigjering. Men jamvel syner jo dette åtaket at avtalen ikkje er verdt papiret han er skrive på, om Israel finn det for godt å bryta han.

Og kva meiner så Noreg? Ingenting, kan det sjå ut til. Dei har i alle fall ikkje kome med ein einaste kommentar så langt. Dei ventar vel på instruks frå over dammen, tenkjer eg...

De dreper kameraten min!

Jeg må innrømme at jeg er ganske opprørt akkurat nå. I januar var jeg i Palestina, som valgobservatør. Under oppholdet hadde vi møter med mange ulike politiske parti. Vi var også så heldige at vi fikk sjansen til å treffe lederen for PFLP, som er det største venstresidepartiet i Palestina. Lederen for PFLP heter Ahmed Sa'adat, og han sitter i et palestinsk fengsel i Jeriko. Eller SATT, er trolig riktig tidsangiving når du leser dette. For mens jeg skriver driver Israelske soldater og stormer fengselet.
De britiske og amerikanske fengselsvaktene, som skulle fungere som en sikkerhetsgaranti for fangene, trakk seg ut kort tid før israelerne angrep, i noe som opplagt er avtalt spill. Israel veit at dersom de hadde drept en britisk vakt, hadde det blitt internasjonalt oppstyr. Når det "bare" er palestinske fengselsvakter som dør, er det jo ikke så farlig...

RV krever at den norske regjeringa må protestere. Men jeg må innrømme at jeg har lite håp om at Sa'adat kommer ut av dette i live. Israel vil ha ham død, og da ligger han tynt an. Det spiller ingen rolle at han aldri har blitt dømt, og at han er valgt som palestinsk parlamentsmedlem i valget i januar.

Spesielt kvalmende er det at dette trolig er et kynisk spill som en del av den israelske valgkampen. Regjeringa i Israel, med Ehud Olmert i spissen, trenger å sikre seg popularitet, og hva er vel da bedre enn å ta livet av noen oppsetsige palestinere?

Det er ganske rart å tenke på at mannen jeg møtte for kort tid siden, nå sitter forskansa i en fengselscelle, klar til å dø.

Jeg skrev reisebrev for Klassekampen da jeg var der nede, og her er det jeg skrev etter møtet med PFLP-lederen:


Fangen på fortet

Ved siden av veien når vi nærmer oss Jeriko, står det en stein med påskrifta ”Sea level”. Etter det går veien bratt nedover, og vi nærmer oss et av de laveste punktene på jordoverflata. Vi er på vei inn i underverdenen, så å si. Fem minutter senere, etter at vi har passert først et israelsk, så et palestinsk checkpoint, ser vi fengselet på venstre side, omgitt av vakttårn og piggtråd. Det er dit vi skal.

”Kampen vi fører er ikke en isolert sak – det er en del av den globale kampen mot imperialismen. Jeg jublet når Chavez vant valget, og gråt da de skjøt Allende.” Mannen som sier dette er Ahmed Sa’adat, nyvalgt medlem av det palestinske parlamentet. Han er også leder for PFLP, og fange i et palestinsk fengsel her i Jeriko. Veien som har ført ham dit er kompleks.

37. august 2001, ett år etter utbruddet av den andre intifadaen, sendte et israelsk apachehelikopter raketter inn i kontoret til PFLPs leder Abu Ali Mustafa, og sprengte ham i fillebiter. PFLP sverget hevn, og 17. oktober tok de livet av den høyreorienterte turistministeren i Israel. Sa’adat var den nye lederen for PFLP, og Israel krevde at Arafat skulle fengsle ham. Etter mye politisk tautrekking gjorde de det. Han har aldri blitt dømt, men sitter i forvaring i et palestinsk fengsel, bevoktet av britiske soldater. Og han var PFLPs førstekandidat i valget.

PFLP vant tre plasser i parlamentet, og blir dermed del av de 13 representantene som ikke tilhører de to store blokkene, Hamas og Fatah. Han er fornøyd med valget for PFLPs del, selv om han ikke jubler over at Hamas vant. ”Men Fatah tapte på grunn av egne feil. De har ikke noe klart program for palestinerne, og det holder ikke bare å si at om og om igjen. De må lage et klart program.” Sa’adats løsning for den nåværende situasjonen er en revitalisering av PLO, med Hamas inkludert og ansvarliggjort. ”Vi må lage en felles enhetlig nasjonal strategi, for hele den palestinske frigjøringsbevegelsen.”, som han sier.

”Det finnes bare en løsning på konflikten mellom oss og Israel, og det er en felles demokratisk stat for alle. Vi kan ikke ha to stater, eller religiøse stater, alle må ha samme rettigheter.” sier han når vi spør om PFLPs visjon for området. ”Klarer du virkelig å tro på en en-statsløsning slik ting ser ut nå?” spør vi. ”Du vet, objektivt sett finnes det ingen annen vei. Det er som med Sør-Afrika: De prøvde mange ulike løsninger, men det var bare en som kunne lykkes – et felles demokrati for alle.”

Vi spør om israelerne noen gang kan akseptere en slik løsning. Han tenker en kort stund. ”I dag er det bare noen få i Israel som tenker slik, men om støtten til Israel fra USA og EU blir borte, vil de innse realitetene. Det finnes ingen annen vei.”

Kaffen er drukket opp, og det er på tide å bryte opp – for oss. Vi skal ut portene fra fengselet, hjem til fredelige Norge. ”Det betyr mye for oss palestinere at dere kommer hit og viser at dere bryr dere.” Vi tar ham i hånda og spør om vi ses neste gang i Ramallah, i parlamentet. Han smiler. ”Insh’allah!”

Dei skitne arbeidarane

For ikkje så lenge sidan var eg på kino og så ”Gymnaslærer Pedersen”, bygd på boka av Dag Solstad. Eg skal ikkje her gå inn på ei grundig politisk analyse eller kritikk av han (Øy Moland! Den våpentreningsscena var vel ikkje heilt naudsynt eller?), men avgrensa meg til eitt konkret visuelt poeng.

Generelt er filmen briljant scenografisk og kostymemessig. Det er som vi er transportert attende til 70-talet. Det er riktige klede, riktig interiørdesign (for meg var det ei nostalgisk glede å sjå att tapetmønstra og stålampene), riktige bilar, riktig hårmote, ja rett og slett: Riktig utsjåande på filmen. Men ein ting skurra: Jan Klåstad, SuperProletaren.

Noko eg ikkje skjønte då eg las boka som 15-åring, men som framstår som veldig tydeleg no, er korleis alle dei sentrale karakterane i Solstad si bok (og dermed også filmen) er arketypar – Nina Skåtøy er borgardama som vart revolusjonær, Pedersen sjølv er den tvilande intellektuelle, Werner Ludal er den brennande revolusjonære som mistar trua. Og Jan Klåstad er den genuine arbeidaren. Korleis vert så Klåstad framstilt i filmen? Han er rufsete, for å seia det mildt: Langt, raggete hår, uflidd skjegg, slitte klede. Han ser ut som prototypen på ein 70-talsraddis. Men er det truverdig?

Eg trur det har skjedd ein av to ting her: Anten har ikkje Moland & co skjønt at Klåstad har denne symbolske funksjonen, eller så har dei latt seg forleda av sine eigne myter om korleis arbeidarklassen ser/såg ut. For Klåstad ser ikkje ut som ein ARBEIDAR. Han ser ut som ein STUDENTOPPRØRAR. Han ser ut som raddisslampen som luska rundt på universiteta og høgskulane. Mitt stalltips er at slik såg definitivt ikkje den norske arbeidarklassen ut på 1970-talet (og gjer det heller ikkje i dag). Er det noko som kjenneteiknar arbeidarklassen så er det at han er STREIT. Streit på grensa til det kjipe, vil sikkert mange si. Det er berre i middel- og overklassen det gir status å sjå uflidd ut, for der signaliserer det at ein ikkje bryr seg med materielle gode. Berre folk som sjølve er relativt vande med å ha nok av slike, syns det er eit poeng å signalisera nett det.

Men gjer det så mykje om Moland og gjengen har framstilt arbeidarklassen litt feil? I det store biletet, nei. Men det bidrar til å halda oppe myten om den skitne, uflidde og barbariske underklassen. Slik har middel- og overklassen alltid sett på dei lengre ned på samfunnsstigen enn seg sjølv. Ein skal ikkje undervurdera verdien av eit slikt nedlatande syn for å rettferdiggjera eigen dominerande stilling.

Sjølv har eg tenkt å freista å viska Klåstad frå filmen vekk frå netthinna, til fordel for slik eg alltid har sett han for meg: Streit kledd, kortklipt og anten glattbarbert eller med frisert skjegg.

Fattigskatten

Du har helt sikkert gjort det selv. Gått litt duknakka forbi en av de mange tiggerne som står og sitter gatelangs i Oslo. Tenkt med deg selv ”Hva kan nå jeg gjøre?”. Noen ganger gir du kanskje en slant, andre ganger gjør en bare sitt beste for å unngå å møte blikket deres. Joda, det er ikke vanskelig å få øye på fattigdommen her i byen.

I det siste har et tredje alternativ dukket opp: Magasinet ”= Oslo”. Nå sist uke kjøpte jeg et eksemplar av siste nummer, fra en av fattiglemmene på Karl Johan. Han var som kollegene sine – litt rufsete kledd, men aktiv og engasjert i salgsarbeidet. Handelen var kjapt unnagjort, han var 20 kroner rikere, jeg fikk et delikat utseende og godt lagd blad. Jeg er ikke alene om å kjøpe bladet – opplagene har eksplodert siden oppstarten. De startet med skarve 10.000 blad, men måtte kjapt opp i hele 80.000.

Det er åpenbart et positivt initiativ, som lar folk bevare en viss verdighet, samtidig som det gir en helt reell bedring av situasjonen for over 300 folk (jevnlig ca. 100). Men det fikk meg til å tenke: Er det bare slik vi kan hjelpe folk som av ulike grunner blir fattige i Norge? Burde det ikke være mulig å gi dem støtte på et vis som ikke er avhengig av den private givergleden?

Svaret er å finne i et ord en skulle tro var blitt spedalsk i moderne politisk debatt: Skatt. La oss ta et tenkt eksempel, med utgangspunkt i ”= Oslo”. Når de selger ut hele sitt opplag, gir det en direkte støtte til de fattige på 1,6 millioner kroner, et tilsvarende beløp brukes til produksjonen. Det betyr i praksis at 80.000 personer hver bidrar med 40 kroner måneden. Oslo har ca. 400.000 private skatteytere. La oss si at man i stedet for å satse på prisverdige initiativ som ”= Oslo”, hadde innført en egen ”Fattigskatt”, en liten skatteøkning som skulle være øremerka arbeid for å hjelpe de fattige. Jeg tror langt de fleste av Osloborgerne syns det er greit å gi 20 kroner i måneden for å hjelpe fattige – 20 kroner er en cola på en kiosk. Dersom vi hadde godtatt en skateøkning på 20 kroner per måned, det vil si 240 kroner i året, ville det gitt Oslo Kommune 8 millioner kroner per måned til de fattige. Pengene kunne gitt bostedsløse steder å bo, annet enn gata eller lusne hospitser, de kunne sørga for mat til dem som trenger det, de kunne sikra bedre helsestell for fattige.

Jeg kan med hånda på hjertet si at det hadde vært helt uproblematisk for meg å avse disse kronene. Hva med deg? Er du villig til å tenke at dette skal vi løse i fellesskap, eller er det viktigere for deg med fortsatte skattelettelser?

Nå vet jeg at det nok er lite sannsynlig å få finansiert bedre vilkår for de fattige over skatteseddelen, ikke minst siden den nye regjeringa har lovd å ikke øke skattenivået utover 2004-nivå. Men det er jo lov å håpe. Inntil videre får jeg fortsette å kjøpe ”= Oslo”, og se på det som min egen lille fattigskatt.