Ondets rot

Det lar seg ikke gjøre å ha en rasjonell diskusjon om konflikten i midt-østen om man ikke erkjenner at opprettelsen av staten Israel var et politisk og moralsk feilgrep. Det oppsiktsvekkende med debatten er at et slikt utsagn, som er innlysende dersom man tar sakens realiteter i betraktning, gjør at man risikerer politisk pariastatus, i Norge så vel som internasjonalt. Dette sier mye om det gjengse debattklimaet i dette spørsmålet.

La oss derfor se på det historiske utgangspunktet for konflikten. De grunnleggende fakta i saken er det etter det jeg vet ikke seriøs debatt om. Fram til starten av 1900-tallet utgjorde jødene i Palestina et forsvinnende lite mindretall. Den sionistiske bevegelsen førte til økt jødisk innvandring til området, samtidig som man kjøpte opp landeiendommer, for å legge grunnlaget for en framtidig jødisk statsdannelse. Til tross for denne utviklinga var det overveldende palestinsk-arabisk flertall i hele området også når vi skrur klokka fram til 1947: Jeg har sett ulike anslag, men det er heva over tvil at palestinerne utgjorde minst 80% av folket, og eide minst 85% av all jord i området. FNs delingsplan fra 1947 så fullstendig bort fra disse realitetene, og ga 55% til jødene, og 45% til palestinerne.

Det kan sies veldig enkelt: Opprettinga av en ”jødisk stat” med jødisk folkeflertall i et område der palestinerne var flertallet av befolkningen kunne bare gjennomføres ved hjelp av etnisk rensing. Opprettinga av staten Israel kan derfor bare forsvares moralsk og politisk dersom man mener det i visse tilfeller er riktig med etnisk rensing. Dette er en tanke jeg vil tro de aller fleste betakker seg for.

Vi kjenner den seinere historia: Hverken den palestinske befolkningen eller de arabiske nabostatene godtok FNs delingsplan. Ville vi gjort noe annet, gitt en slik situasjon? Da som nå vant israelerne krigen, og satt igjen med ikke bare de 55% FN generøst hadde tildelt dem, men hele 78% av landet. Den som senere blir bestyrtet over at dette historiske overgrepet avlet både sivil og militær palestinsk motstand, må i bunn og grunn mene at palestinere ikke er bygd på samme måte som oss. Dette er en rasistisk tanke, som jeg betviler at særlig mange vil forsvare.

Det er også kjent at staten Israel siden sin begynnelse i 1948 konsekvent har nektet de palestinske flyktningene å vende hjem til landområdene de ble fordrevet fra. Grunnen til denne folkerettsstridige politikken fra Israels side er også viden kjent, for den som gidder sette seg inn i iraelsk politikk: En aksept for flyktningenes hjemvendelse ville ført til at palestinerne ble i flertall innafor Israels grenser. Dette anses som så uhyrlig av israelske politikere at de til og med hevder at kravet om flyktningenes rettigheter er, i praksis, antisemittisk, siden det ville fjerne mulighetene for en ”jødisk stat”.

Staten Israel ble opprettet på – i beste fall – en illusjon: At man kunne gi jødene et hjemland uten at dette gikk på bekostning av andre. Realiteten er at selve ideen om et jødisk hjemland i et område der flertallet ikke er jøder, må skape konflikt. Mennesker er ganske like, jorda over. Ingen av oss liker å bli jagd vekk fra hjemmet vårt. Palestinerne er ikke annerledes.

Og problemet stopper ikke med fordrivinga av palestinerne i 1948. Siden det ligger som premiss for den sionistiske statsdannelsen at den skal ha ”jødisk karakter”, blir all utvikling som kan true den jødiske majoriteten et problem. I Israel snakker man åpent om den ”demografiske bomben”. Denne ”bomben” består i at den palestinske befolkningen internt i Israel vokser mye raskere enn den jødiske. På sikt vil dermed jødene kunne komme i mindretall.

Dette er kjernen i konflikten: Ideen om en jødisk stat i Palestina er en kolonialistisk idé, som med nødvendighet må bygge på etnisk rensing – det finnes ingen andre måter man kan sikre det jødiske flertallet. Denne idéen må derfor forlates om det skal kunne bli fred.

Man må altså erkjenne at opprettelsen av Israel var en feil, om man skal ha den minste mulighet til å forstå konflikten i dag. Men hva betyr det i dag? Det kan ikke bety at alle israelere må kastes ut av Palestina. En stor del – kanskje flertallet – av Israels befolkning har aldri bodd i noe annet land, og har dermed en selvsagt rett til å ikke bli fordrevet. Men deres rett til å bo der kan ikke veie tyngre enn retten til palestinerne til å bo der – begge gruppers rettigheter må tilgodeses i en rettferdig løsning.

Den eneste løsningen er derfor at man får stablet på beina en vanlig, demokratisk stat, med like rettigheter for alle, uavhengig av etnisk eller religiøs tilhørighet. Man må gå fra å ha det Israel Nils Butenschøn så treffende har kalt et ”etnokrati”, til å ha et reelt demokrati. Denne staten må selvsagt ønske de palestinske flyktningene velkommen hjem.

Dette vil ikke være et frihetens og lykkens rike – det vil fortsatt finnes en rekke problemer og konflikter. Men selve muligheten for en fredelig utvikling vil være til stede.