Hellesnesevise meldinger

Tuesday, March 21, 2006

Er Norge et flyktningeparadis?

Innvandring har blitt et hett debattema den siste tida, både i Klassekampen og andre steder. En av de som har ført an i den nye bølgen av debattinnlegg er bakmannen til nettstedet honestthinking.org, Ole Jørgen Anfindsen. Han har brukt mye spalteplass på å hevde at Norge har en naiv innvandringspolitikk, og at vi risikerer å måtte forholde oss til et muslimsk flertall i Norge om 40-50 år. Til gjengjeld har han blitt imøtegått av forskere ved Statistisk Sentralbyrå, som hevder at han bygger sine analyser på sviktende empirisk grunnlag. Det som derimot har vært så og si totalt fraværende i debatten er en drøfting av årsakene til moderne folkevandringer, og hvordan norsk asylpolitikk faktisk fortoner seg. Det er min mening at måten denne debatten har blitt ført fører oss inn på et blindspor, som stort sett tjener ytre høyre i politikken. En diskusjon om realitetene bak de demografiske tallene kan kanskje bidra til å snu dette.

De aller aller fleste ønsker stort sett å bo der de kommer fra, enten det er Porsgrunn, Pakistan eller Polen. Det er en typisk arrogant vestlig holdning å tro at alle "egentlig" har lyst til å bo i Europa eller Nord-Amerika. De aller fleste kommer da heller ikke hit når de flykter, men oppholder seg i nærområdene. En minoritet kommer til "Vesten". Bakgrunnen for at det foregår massive folkeforflyttinger er nød, i dag, som tidligere i historia. Grunnene kan være mange: Krig, diktatoriske politiske forhold, miljøkatastrofer eller hungersnød, men felles for dem alle er at det er sterke ytre faktorer som gjør at folk føler seg tvunget til å dra fra hele livet sitt og søke lykken andre steder. Og både "Vesten" generelt, og Norge spesielt har ikke sjelden et relativt sterkt medansvar for problemene som rammer folk i den tredje verden. Et par eksempler:

En av de største enkeltgruppene av flyktninger og asylsøkere som har kommet til Norge de siste åra er Tsjetsjenerne. Russlands krig mot det Tsjetsjenske folket har så langt krevd opp mot 30.000 sivile menneskeliv, og drevet over 300.000 folk på flukt. Dette har så langt ikke avfødd mer enn sterk ordbruk fra norske myndigheters side. Norske myndigheter gjør seg fortsatt lekre for russerne, for å inngå "strategiske avtaler" om bruk av olje- og gassressurser.

Irakere er en annen viktig gruppe blant flyktninger og asylsøkere til landet. USAs folkerettsstridige krig mot Irak har så langt kosta over 100.000 mennesker livet. George W. Bush regner fortsatt Norge som en del av "de villige" landene som støtter USA, og norske NATO-soldater deltar i okkupasjonen av Irak. Nore trener villig opp irakiske quislinger for USA.

Både Irakerne og Tsjetsjenerne vil komme inn under den skremmende felleskategorien "muslimer", som Anfindsen er redd skal gjennomføre "Islamsk revolusjon" i Norge i 2050.

Jeg kunne fortsatt med å gi slike eksempler, eller lagt fram fakta om norsk økonomisk politikk mot fattige land. (U-landa har fortsatt 2,8 milliarder i gjeld til Norge). Men jeg regner med at våkne lesere kjenner mange av disse opplysningene fra før.

Enhver diskusjon om "innvandringspolitikk" som ikke tar for seg årsakene til at folk er på flukt fra krig og nød, blir en falsk debatt. Det er strukturell undertrykking av brorparten av jordas befolkning, gjennomført av de rike landene, som skaper de aller fleste problemene som gjør at folk kommer til oss og ber om beskyttelse. Likevel er det påfallende at det svært sjelden er de som er "bekymret" over den "økende innvandringen" som tar til orde for en mer rettferdig verdensorden, eller står på barrikadene mot krig og utbytting. Snarere er det de samme kreftene som er kritiske til den strenge flyktninge- og asylpolitikken, som også i praksis viser seg solidariske med ofrene for de rike landas herjinger. Det er vi som jobber for gjeldsslette for uland, mot krig mot Irak, og mot den massive norske våpeneksporten - for å nevne noe – ikke Carl I. Hagen eller Vidar Kleppe.

FNs flyktningekonvensjon bygger på erkjennelsen at det ikke er den enkeltes skyld at hun er nødt til å flykte. Snarere anerkjenner den at politiske og humanitære forhold gjør det nødvendig å søke tilflukt i andre land og verdensdeler, og pålegger landene å gi beskyttelse til folk som har behov for det. Konvensjonens artikkel 33 stadfester at Norge ikke har lov til å sende folk tilbake til land eller territorier der de kan være i fare på grunn av rase, religion, nasjonalitet, sosial tilhørighet eller politiske oppfatninger. Dette er integrert i norsk lovverk gjennom Utlendingslovens §15.

Etter RVs syn burde det være like legitimt å kreve beskyttelse på grunn av ekstrem nød, som på grunn av direkte forfølgelse, ikke minst fordi den internasjonale fordelinga er såvidt skeiv og urettferdig. Det er rett og slett vår forbannede plikt å ta imot folk på flukt, så lenge vi både politisk og økonomisk er en del av en verdensorden som skaper ekstrem nød.

Om Anfindsen og andre ligger våkne om natta og bekymrer seg for at Norge har en liberal asyl- og flyktningepolitikk, kan de ta det helt med ro. Norge har gradvis fått strengere og strengere flyktningepolitikk. Til tider når dette absurde høyder, som ved fenomenet "ureturnerbare flyktninger". Norsk politikk har skapt en kategori mennesker som staten på ingen måte vil innrømme opphold i landet, men som det samtidig er umulig å sende tilbake til landet de kommer fra. Disse er så og si rettsløse, og til og med grunnleggende nødhjelp, som støtte til mat og husly, ønsker mange politikere å nekte dem.

Av alle som søkte om asyl i Norge i 2003 fikk 71% avslag blankt. I 2004 steig dette til 72,8%. Av dem som fikk opphold, fikk bare noen få faktisk asyl, de aller fleste fikk opphold på humanitært grunnlag, som innebærer svakere beskyttelse. Samtidig er tallet på folk som søker asyl i fritt fall. Fra 2003 til 2004 sank tallet på asylsøknader fra 15.600 til 7.900. Hovedgrunnen for tilbakegangen er at regelverket i Norge har blitt strengere, i tråd med den generelle innstramminga som har skjedd i hele Europa. Det er grunn til å rope et kraftig varsko over denne utviklinga. Det er overveiende sannsynlig at Norge i dag kaster ut folk som har behov for beskyttelse.

Mange asylsøknader blir heller ikke behandlet selvstendig av norske myndigheter. Etter at Norge trådte inn i Schengen-samarbeidet, følger vi den såkalte Dublin-konvensjonens forordninger, som stipulerer at asylsøkere som har levert inn søknad i ett av Schengen-landa, ikke har rett på å få sin søknad behandlet i andre Schengen-land. Ifølge UDI ble i alt 26% av alle asylsøknader i Norge i 2004 "behandlet etter Dublin-forordningen". Dette er en pen måte å si at søknadene rett og slett ble avslått uten reell behandling i Norge.

Det er denne realiteten som til nå ikke har kommet fram i debatten om innvandring i Klassekampens spalter. Anfindsen og SSB kan diskutere demografi til de blir blå i trynet, men det debatten til sjuende og sist koker ned til er: Skal vi innføre enda strengere flyktninge- og asylpolitikk enn det vi har i dag?

Mitt svar er et klart nei, og ingen folketallsmessig skremselspropaganda vil rokke ved det.

4 Comments:

  • Veldig viktige poeng du kommer med her Pål. Hver gang flyktningedebatt kommer opp må vi peke på nettopp det du sier.

    De som flykter til "Vesten" gjør det ikke av fri vilje, men fordi deres hjemsted er blitt ulevelig (krig, fattigdom), og dette bør vi koble opp til nyliberalismen og det globale økonomiske systemet som bl.a. gjør at u-land taper ti ganger det de får i u-hjelp bare i skatteflukt. U-landsgjelda, og det at alle storselskapene har hovedkontor i I-land (og at profitten slik kommer hit) kommer i tillegg.

    Det går en konstant strøm av verdier fra de fattige landene til Vesten, og da er det ikke rart om det faktisk følger med noen få mennesker etterhvert også. Høyresida søker å stoppe dette ved å bygge murer og sette ut bevænede vakter ved grensa. den spanske enklaven i Afrika og USA/Mexico-grensa er bare to eksempler på hvor mennesker på flukt dør utenfor døra vår.

    Vi må banke inn i hodet på folk at dette er en naturlig konsekvens av høyresidas økonomiske politikk.

    By Blogger Ronny K, at 3:11 PM  

  • "Vores profet bliver ikke mindre af en håndfuld karikaturtegninger."

    Mycket läsvärt av Ibrahim Ramadan nedan.

    "Min religion er truet i det her land."

    "Ikke fordi jeg som muslim er en minoritet i et kristent land. Ikke af mangel på moskeer. Og ikke af Dansk Folkeparti og dets stereotype billeder af muslimer."

    "Min religion er truet af folk, der selv hævder at tro det samme som mig. Truet af organisationer som Hizb-ut-Tahrir og af folk som Ahmed Akkari, Abu Laban og Raed Hlayhel, der alle hævder at arbejde for at udbrede Guds ord. Men som i virkeligheden arbejder for et helt andet mål - at kontrollere, hvad andre muslimer skal tro, mene og gøre. "

    "Flere medlemmer af Demokratiske Muslimer har fået dødstrusler, er blevet spyttet på af muslimske 'brødre' og er blevet truet med, at de vil blive frosset ud af deres muslimske bagland, hvis de ikke tog afstand fra Naser Khader og den sag, han har gjort sig til talsmand for. Og på sigt er det farligste ved Muhammedkrisen den konsekvens, den vil få for, hvordan vi som muslimer omgås hinanden og vores danske medborgere i fremtiden."

    "Det kan næppe forklares folk, der ikke har levet i Mellemøsten, hvor stor en befrielse det er at bo i et land som Danmark. Et land, hvor man frit kan sige, hvad man vil, læse, hvad man vil, opføre sig, som man vil, tro, som man vil, og melde sig ind i den forening eller det parti, man vil - uden at det får konsekvenser for ens liv, karriere eller familie. Men der er åbenbart nogen, der forsøger at nægte os muslimer den rettighed, og derfor må vi nu stå sammen om at tage afstand fra disse mørkemænd."

    "Nu er det på tide, at vi vælger side. Vil vi som muslimer stiltiende blive ved med at acceptere, at en flok magtsyge mennesker har taget islam og hele verden som frygtsomme gidsler? Eller vil vi vinde vores religion og vores ret til at praktisere den og leve i fred og harmoni med omverdenen tilbage?"
    Läs allt i Politiken
    http://politiken.dk/VisArtikel.iasp?PageID=446548

    By Anonymous Mitt Sverige..., at 7:29 PM  

  • Bjørgulv Braanen gikk ut med en svært informativ og god kommentar om islamfrykt på nett i KK i går. Jeg masa litt, og fikk den tilsendt. Jeg har lagt den ut med linker og alt på http://www.omicronline.org/site/archives/00000138.shtml
    :)

    Få trolla ut i lyset, så sprekker de (forhåpentigvis - hvis det skulle vise seg at de er genmanipulert til å tåle dagslys vil jeg virkelig bli bekymra).

    By Blogger Ronny K, at 1:40 PM  

  • Ikke snu ryggen til Irak!

    Et argument som man ofte blir møtt med når man diskuterer Krekar-saken er følgende: ”Hvorfor kan man ikke bare eskortere Mulla Krekar til Irak? Om menneskerettighetene forhindrer utlevering til et land der en person risikerer tortur eller dødsstraff betyr det da vel ingen ting, så lenge Krekar selv gir blaffen i menneskerettighetene? I Irak er det også andre grupper som ønsker å innføre ’guds lov’ med våpen i hånd. Tilsynelatende er det få irakere som ønsker å leve i et fredelig demokrati. Landet er på randen av borgerkrig. Hvorfor kan de ikke få lov til å gjøre opp seg i mellom? Hvorfor skal ikke Krekar få reise tilbake til Irak for å slåss for det martyrium som han lengter etter – som den selvmordskandidaten han er?”

    Denne holdningen minner om Samuel Huntingtons modell av verden som avsondret i separate soner, atskilt av tette skott. Befinner du deg tilfeldigvis innenfor en trygg sone – i en demokratisk og stabil stat hvor du kan nyte friheten – er det ikke ditt problem at mennesker i andre deler av verden blir undertrykket. Hvorfor skulle man bry seg om Irak? Du er blant de heldige. Dersom de som lider i et diktatur ønsker å bli frie, får de selv frigjøre seg fra sine lenker. Det er ikke vår sak å støtte de opposisjonelle demokratene i disse landene militært eller på andre vis legge press på makthaverne. Tvert i mot! Ved å respektere disse statens suverenitet kan vi drive handel med de som en hvilket som helst annen handelspartner – i trygg forvissning om at våre handlinger er i tråd med folkeretten...

    Smake egen medisin
    Etter en slik tankegang kunne man gjerne ha utlevert Krekar til Irak uten tanke på hva som ville skje med han. Vi kunne ha latt statene i Midtøsten, Sentral-Asia og Afrika seile sin egen sjø. Dagens utgifter til bistand og fredsbevarende operasjoner hadde vi kunnet benytte til noe annet. En gang i blant hadde vi riktignok vært nødt til å ta imot noen usle asylsøkere som hadde greid å flykte. Men alt i alt hadde livene våre vært fredeligere. Dersom vi hadde forholdt oss absolutt nøytrale, hadde ikke vår samvittighet vært renere enn det den er i dag?

    Et slikt resonnement ligger også til grunn for amerikanernes internering av 450 terrormistenkte på Guantanamo Bay. De får ikke rettigheter i tråd med Geneve-konvensjonens bestemmelser om krigsfanger. De har – så langt – heller ikke fått sine saker prøvd for amerikanske domstoler. Talsmenn for Bush-administrasjonen begrunner rettmessigheten av denne interneringen slik: Terroristene respekterer jo ikke menneskerettighetene, så hvorfor skal USA behandle de bedre enn hvordan de selv behandler sine fanger? Tenk bare på hvordan Taliban behandlet de opposisjonelle i Afghanistan, eller hvordan al-Qaida har behandlet kidnappede bistandsarbeidere og journalister i Irak? Fangene på Guantanamo Bay skal ikke nyte godt av menneskerettigheter som de selv forakter. La terroristene få smake sin egen medisin, sier Bush-administrasjonen.

    Folkeretten
    Et fundamentalt prinsipp i et demokrati er at staten ikke har rett til å gripe inn i borgernes religiøse eller kulturelle preferanser. Mennesket står fritt til å leve som det vil. (Dette prinsippet innebærer for eksempel at Mulla Krekar kan leve etter sharia-lovene innenfor de fire veggene til leiligheten sin på Tøyen, så lenge han ikke utover vold mot eller misbruker sine nærmeste.) Å basere samfunnet på en slik form for likegyldighet overfor individuelle valg er derimot noe helt annet enn å stille seg ”likegyldig” til en voldsmann som har forskanset seg med våpen og holder sine nærmeste som gisler. Da er det innlysende at det trengs en resolutt inngripen av politiet – om nødvendig ved bruk av vold.

    På samme vis kan ikke et demokratisk samfunn akseptere at en høyreekstrem gruppe tar kontroll over en by eller en landsdel. Men dette, rettmessige standpunktet blir fullstendig ubrukelig med en gang man har å gjøre med en stat som er anerkjent av FN. Dersom en fascistisk eller religiøs herrefolksbevegelse skulle vinne kontrollen over et helt land, er det per definisjon folkerettsstridig for omverdenen å gå til aksjon for å velte kuppmakerne. Dogmet om nasjonal suverenitet er nemlig løsrevet fra menneskerettighetene: Den esoteriske folkeretten anser en stat for å ha rettigheter – som om den skulle være et vesen av kjøtt og blod. I folkeretten heter det at nasjonal suverenitet skal respekteres, uavhengig av om den aktuelle staten er et demokrati eller et diktatur.

    Angår alle
    Mulla Krekar kan ikke utvises til Irak av samme grunn som vi nå må støtte opp om de irakiske demokratene. Det er utenkelig å utlevere Krekar til Irak så lenge dødsstraff praktiseres i landet. (Dødsstraffen ble avskaffet i Irak i 2003, da USA kastet Saddam Hussein i fra makten. Den ble vedtatt gjeninnført i 2005, for å stagge terroristene.) Hvis vi mener alvor med at demokrati og menneskerettigheter er noe alle har rett til, kan vi ikke snu ryggen til Irak. Ingen har ofret mer for det skjøre demokratiet i Irak enn irakerne selv. Om enn situasjonen i dag virker uoversiktlig og kaotisk, vil man kjapt finne retningen ved å lytte til hva de irakiske demokratene selv sier.

    Det som skjer i Irak og Afghanistan angår oss alle. For de som motsetter seg denne påstanden, er det på plass å minne om følgende: Etter å ha støttet rebellene som jaget Sovjetunionen ut av landet i 1989, snudde USA og verdenssamfunnet ryggen til Afghanistan. Landet gikk sakte men sikkert inn i en blodig borgerkrig. FN og stormaktene løftet ikke en finger. Under kampene i Kabul i 1994 ble over 40.000 sivile drept. Til slutt vant én av fraksjonene herredømme – en totalitær bevegelse ved navn Taliban. Islamistene innførte et religiøst tyranni som transformerte landet til et barbarisk steinaldersamfunn. Afghanistan ble i år 2000 rangert på absolutt bunnplass av FNs Human Development Report. Men verdenssamfunnet respekterte folkeretten: Afghanerne fikk selv hamle opp med sine tyranner, var holdningen. En dag ble denne ”idyllen” brutt av to fly som skar over en skyfri himmel over Manhattan. Siden den gang har al-Qaida-rekruttene som fikk opplæring i Afghanistan spredt død og fordervelse verden over.

    By Anonymous Anonymous, at 7:17 PM  

Post a Comment

<< Home