Er Norge et flyktningeparadis?

Innvandring har blitt et hett debattema den siste tida, både i Klassekampen og andre steder. En av de som har ført an i den nye bølgen av debattinnlegg er bakmannen til nettstedet honestthinking.org, Ole Jørgen Anfindsen. Han har brukt mye spalteplass på å hevde at Norge har en naiv innvandringspolitikk, og at vi risikerer å måtte forholde oss til et muslimsk flertall i Norge om 40-50 år. Til gjengjeld har han blitt imøtegått av forskere ved Statistisk Sentralbyrå, som hevder at han bygger sine analyser på sviktende empirisk grunnlag. Det som derimot har vært så og si totalt fraværende i debatten er en drøfting av årsakene til moderne folkevandringer, og hvordan norsk asylpolitikk faktisk fortoner seg. Det er min mening at måten denne debatten har blitt ført fører oss inn på et blindspor, som stort sett tjener ytre høyre i politikken. En diskusjon om realitetene bak de demografiske tallene kan kanskje bidra til å snu dette.

De aller aller fleste ønsker stort sett å bo der de kommer fra, enten det er Porsgrunn, Pakistan eller Polen. Det er en typisk arrogant vestlig holdning å tro at alle "egentlig" har lyst til å bo i Europa eller Nord-Amerika. De aller fleste kommer da heller ikke hit når de flykter, men oppholder seg i nærområdene. En minoritet kommer til "Vesten". Bakgrunnen for at det foregår massive folkeforflyttinger er nød, i dag, som tidligere i historia. Grunnene kan være mange: Krig, diktatoriske politiske forhold, miljøkatastrofer eller hungersnød, men felles for dem alle er at det er sterke ytre faktorer som gjør at folk føler seg tvunget til å dra fra hele livet sitt og søke lykken andre steder. Og både "Vesten" generelt, og Norge spesielt har ikke sjelden et relativt sterkt medansvar for problemene som rammer folk i den tredje verden. Et par eksempler:

En av de største enkeltgruppene av flyktninger og asylsøkere som har kommet til Norge de siste åra er Tsjetsjenerne. Russlands krig mot det Tsjetsjenske folket har så langt krevd opp mot 30.000 sivile menneskeliv, og drevet over 300.000 folk på flukt. Dette har så langt ikke avfødd mer enn sterk ordbruk fra norske myndigheters side. Norske myndigheter gjør seg fortsatt lekre for russerne, for å inngå "strategiske avtaler" om bruk av olje- og gassressurser.

Irakere er en annen viktig gruppe blant flyktninger og asylsøkere til landet. USAs folkerettsstridige krig mot Irak har så langt kosta over 100.000 mennesker livet. George W. Bush regner fortsatt Norge som en del av "de villige" landene som støtter USA, og norske NATO-soldater deltar i okkupasjonen av Irak. Nore trener villig opp irakiske quislinger for USA.

Både Irakerne og Tsjetsjenerne vil komme inn under den skremmende felleskategorien "muslimer", som Anfindsen er redd skal gjennomføre "Islamsk revolusjon" i Norge i 2050.

Jeg kunne fortsatt med å gi slike eksempler, eller lagt fram fakta om norsk økonomisk politikk mot fattige land. (U-landa har fortsatt 2,8 milliarder i gjeld til Norge). Men jeg regner med at våkne lesere kjenner mange av disse opplysningene fra før.

Enhver diskusjon om "innvandringspolitikk" som ikke tar for seg årsakene til at folk er på flukt fra krig og nød, blir en falsk debatt. Det er strukturell undertrykking av brorparten av jordas befolkning, gjennomført av de rike landene, som skaper de aller fleste problemene som gjør at folk kommer til oss og ber om beskyttelse. Likevel er det påfallende at det svært sjelden er de som er "bekymret" over den "økende innvandringen" som tar til orde for en mer rettferdig verdensorden, eller står på barrikadene mot krig og utbytting. Snarere er det de samme kreftene som er kritiske til den strenge flyktninge- og asylpolitikken, som også i praksis viser seg solidariske med ofrene for de rike landas herjinger. Det er vi som jobber for gjeldsslette for uland, mot krig mot Irak, og mot den massive norske våpeneksporten - for å nevne noe – ikke Carl I. Hagen eller Vidar Kleppe.

FNs flyktningekonvensjon bygger på erkjennelsen at det ikke er den enkeltes skyld at hun er nødt til å flykte. Snarere anerkjenner den at politiske og humanitære forhold gjør det nødvendig å søke tilflukt i andre land og verdensdeler, og pålegger landene å gi beskyttelse til folk som har behov for det. Konvensjonens artikkel 33 stadfester at Norge ikke har lov til å sende folk tilbake til land eller territorier der de kan være i fare på grunn av rase, religion, nasjonalitet, sosial tilhørighet eller politiske oppfatninger. Dette er integrert i norsk lovverk gjennom Utlendingslovens §15.

Etter RVs syn burde det være like legitimt å kreve beskyttelse på grunn av ekstrem nød, som på grunn av direkte forfølgelse, ikke minst fordi den internasjonale fordelinga er såvidt skeiv og urettferdig. Det er rett og slett vår forbannede plikt å ta imot folk på flukt, så lenge vi både politisk og økonomisk er en del av en verdensorden som skaper ekstrem nød.

Om Anfindsen og andre ligger våkne om natta og bekymrer seg for at Norge har en liberal asyl- og flyktningepolitikk, kan de ta det helt med ro. Norge har gradvis fått strengere og strengere flyktningepolitikk. Til tider når dette absurde høyder, som ved fenomenet "ureturnerbare flyktninger". Norsk politikk har skapt en kategori mennesker som staten på ingen måte vil innrømme opphold i landet, men som det samtidig er umulig å sende tilbake til landet de kommer fra. Disse er så og si rettsløse, og til og med grunnleggende nødhjelp, som støtte til mat og husly, ønsker mange politikere å nekte dem.

Av alle som søkte om asyl i Norge i 2003 fikk 71% avslag blankt. I 2004 steig dette til 72,8%. Av dem som fikk opphold, fikk bare noen få faktisk asyl, de aller fleste fikk opphold på humanitært grunnlag, som innebærer svakere beskyttelse. Samtidig er tallet på folk som søker asyl i fritt fall. Fra 2003 til 2004 sank tallet på asylsøknader fra 15.600 til 7.900. Hovedgrunnen for tilbakegangen er at regelverket i Norge har blitt strengere, i tråd med den generelle innstramminga som har skjedd i hele Europa. Det er grunn til å rope et kraftig varsko over denne utviklinga. Det er overveiende sannsynlig at Norge i dag kaster ut folk som har behov for beskyttelse.

Mange asylsøknader blir heller ikke behandlet selvstendig av norske myndigheter. Etter at Norge trådte inn i Schengen-samarbeidet, følger vi den såkalte Dublin-konvensjonens forordninger, som stipulerer at asylsøkere som har levert inn søknad i ett av Schengen-landa, ikke har rett på å få sin søknad behandlet i andre Schengen-land. Ifølge UDI ble i alt 26% av alle asylsøknader i Norge i 2004 "behandlet etter Dublin-forordningen". Dette er en pen måte å si at søknadene rett og slett ble avslått uten reell behandling i Norge.

Det er denne realiteten som til nå ikke har kommet fram i debatten om innvandring i Klassekampens spalter. Anfindsen og SSB kan diskutere demografi til de blir blå i trynet, men det debatten til sjuende og sist koker ned til er: Skal vi innføre enda strengere flyktninge- og asylpolitikk enn det vi har i dag?

Mitt svar er et klart nei, og ingen folketallsmessig skremselspropaganda vil rokke ved det.