Fattigskatten

Du har helt sikkert gjort det selv. Gått litt duknakka forbi en av de mange tiggerne som står og sitter gatelangs i Oslo. Tenkt med deg selv ”Hva kan nå jeg gjøre?”. Noen ganger gir du kanskje en slant, andre ganger gjør en bare sitt beste for å unngå å møte blikket deres. Joda, det er ikke vanskelig å få øye på fattigdommen her i byen.

I det siste har et tredje alternativ dukket opp: Magasinet ”= Oslo”. Nå sist uke kjøpte jeg et eksemplar av siste nummer, fra en av fattiglemmene på Karl Johan. Han var som kollegene sine – litt rufsete kledd, men aktiv og engasjert i salgsarbeidet. Handelen var kjapt unnagjort, han var 20 kroner rikere, jeg fikk et delikat utseende og godt lagd blad. Jeg er ikke alene om å kjøpe bladet – opplagene har eksplodert siden oppstarten. De startet med skarve 10.000 blad, men måtte kjapt opp i hele 80.000.

Det er åpenbart et positivt initiativ, som lar folk bevare en viss verdighet, samtidig som det gir en helt reell bedring av situasjonen for over 300 folk (jevnlig ca. 100). Men det fikk meg til å tenke: Er det bare slik vi kan hjelpe folk som av ulike grunner blir fattige i Norge? Burde det ikke være mulig å gi dem støtte på et vis som ikke er avhengig av den private givergleden?

Svaret er å finne i et ord en skulle tro var blitt spedalsk i moderne politisk debatt: Skatt. La oss ta et tenkt eksempel, med utgangspunkt i ”= Oslo”. Når de selger ut hele sitt opplag, gir det en direkte støtte til de fattige på 1,6 millioner kroner, et tilsvarende beløp brukes til produksjonen. Det betyr i praksis at 80.000 personer hver bidrar med 40 kroner måneden. Oslo har ca. 400.000 private skatteytere. La oss si at man i stedet for å satse på prisverdige initiativ som ”= Oslo”, hadde innført en egen ”Fattigskatt”, en liten skatteøkning som skulle være øremerka arbeid for å hjelpe de fattige. Jeg tror langt de fleste av Osloborgerne syns det er greit å gi 20 kroner i måneden for å hjelpe fattige – 20 kroner er en cola på en kiosk. Dersom vi hadde godtatt en skateøkning på 20 kroner per måned, det vil si 240 kroner i året, ville det gitt Oslo Kommune 8 millioner kroner per måned til de fattige. Pengene kunne gitt bostedsløse steder å bo, annet enn gata eller lusne hospitser, de kunne sørga for mat til dem som trenger det, de kunne sikra bedre helsestell for fattige.

Jeg kan med hånda på hjertet si at det hadde vært helt uproblematisk for meg å avse disse kronene. Hva med deg? Er du villig til å tenke at dette skal vi løse i fellesskap, eller er det viktigere for deg med fortsatte skattelettelser?

Nå vet jeg at det nok er lite sannsynlig å få finansiert bedre vilkår for de fattige over skatteseddelen, ikke minst siden den nye regjeringa har lovd å ikke øke skattenivået utover 2004-nivå. Men det er jo lov å håpe. Inntil videre får jeg fortsette å kjøpe ”= Oslo”, og se på det som min egen lille fattigskatt.