De dreper kameraten min!

Jeg må innrømme at jeg er ganske opprørt akkurat nå. I januar var jeg i Palestina, som valgobservatør. Under oppholdet hadde vi møter med mange ulike politiske parti. Vi var også så heldige at vi fikk sjansen til å treffe lederen for PFLP, som er det største venstresidepartiet i Palestina. Lederen for PFLP heter Ahmed Sa'adat, og han sitter i et palestinsk fengsel i Jeriko. Eller SATT, er trolig riktig tidsangiving når du leser dette. For mens jeg skriver driver Israelske soldater og stormer fengselet.
De britiske og amerikanske fengselsvaktene, som skulle fungere som en sikkerhetsgaranti for fangene, trakk seg ut kort tid før israelerne angrep, i noe som opplagt er avtalt spill. Israel veit at dersom de hadde drept en britisk vakt, hadde det blitt internasjonalt oppstyr. Når det "bare" er palestinske fengselsvakter som dør, er det jo ikke så farlig...

RV krever at den norske regjeringa må protestere. Men jeg må innrømme at jeg har lite håp om at Sa'adat kommer ut av dette i live. Israel vil ha ham død, og da ligger han tynt an. Det spiller ingen rolle at han aldri har blitt dømt, og at han er valgt som palestinsk parlamentsmedlem i valget i januar.

Spesielt kvalmende er det at dette trolig er et kynisk spill som en del av den israelske valgkampen. Regjeringa i Israel, med Ehud Olmert i spissen, trenger å sikre seg popularitet, og hva er vel da bedre enn å ta livet av noen oppsetsige palestinere?

Det er ganske rart å tenke på at mannen jeg møtte for kort tid siden, nå sitter forskansa i en fengselscelle, klar til å dø.

Jeg skrev reisebrev for Klassekampen da jeg var der nede, og her er det jeg skrev etter møtet med PFLP-lederen:


Fangen på fortet

Ved siden av veien når vi nærmer oss Jeriko, står det en stein med påskrifta ”Sea level”. Etter det går veien bratt nedover, og vi nærmer oss et av de laveste punktene på jordoverflata. Vi er på vei inn i underverdenen, så å si. Fem minutter senere, etter at vi har passert først et israelsk, så et palestinsk checkpoint, ser vi fengselet på venstre side, omgitt av vakttårn og piggtråd. Det er dit vi skal.

”Kampen vi fører er ikke en isolert sak – det er en del av den globale kampen mot imperialismen. Jeg jublet når Chavez vant valget, og gråt da de skjøt Allende.” Mannen som sier dette er Ahmed Sa’adat, nyvalgt medlem av det palestinske parlamentet. Han er også leder for PFLP, og fange i et palestinsk fengsel her i Jeriko. Veien som har ført ham dit er kompleks.

37. august 2001, ett år etter utbruddet av den andre intifadaen, sendte et israelsk apachehelikopter raketter inn i kontoret til PFLPs leder Abu Ali Mustafa, og sprengte ham i fillebiter. PFLP sverget hevn, og 17. oktober tok de livet av den høyreorienterte turistministeren i Israel. Sa’adat var den nye lederen for PFLP, og Israel krevde at Arafat skulle fengsle ham. Etter mye politisk tautrekking gjorde de det. Han har aldri blitt dømt, men sitter i forvaring i et palestinsk fengsel, bevoktet av britiske soldater. Og han var PFLPs førstekandidat i valget.

PFLP vant tre plasser i parlamentet, og blir dermed del av de 13 representantene som ikke tilhører de to store blokkene, Hamas og Fatah. Han er fornøyd med valget for PFLPs del, selv om han ikke jubler over at Hamas vant. ”Men Fatah tapte på grunn av egne feil. De har ikke noe klart program for palestinerne, og det holder ikke bare å si at om og om igjen. De må lage et klart program.” Sa’adats løsning for den nåværende situasjonen er en revitalisering av PLO, med Hamas inkludert og ansvarliggjort. ”Vi må lage en felles enhetlig nasjonal strategi, for hele den palestinske frigjøringsbevegelsen.”, som han sier.

”Det finnes bare en løsning på konflikten mellom oss og Israel, og det er en felles demokratisk stat for alle. Vi kan ikke ha to stater, eller religiøse stater, alle må ha samme rettigheter.” sier han når vi spør om PFLPs visjon for området. ”Klarer du virkelig å tro på en en-statsløsning slik ting ser ut nå?” spør vi. ”Du vet, objektivt sett finnes det ingen annen vei. Det er som med Sør-Afrika: De prøvde mange ulike løsninger, men det var bare en som kunne lykkes – et felles demokrati for alle.”

Vi spør om israelerne noen gang kan akseptere en slik løsning. Han tenker en kort stund. ”I dag er det bare noen få i Israel som tenker slik, men om støtten til Israel fra USA og EU blir borte, vil de innse realitetene. Det finnes ingen annen vei.”

Kaffen er drukket opp, og det er på tide å bryte opp – for oss. Vi skal ut portene fra fengselet, hjem til fredelige Norge. ”Det betyr mye for oss palestinere at dere kommer hit og viser at dere bryr dere.” Vi tar ham i hånda og spør om vi ses neste gang i Ramallah, i parlamentet. Han smiler. ”Insh’allah!”