Kalddusj

Statsminister Jens Stoltenberg var i Stortinget i går, for å svare på spørsmål. Blant spørsmålene var selvsagt eventuell støtte til Hamas-regjeringa i de sjølstyrte palestinske områdene på Vestbredden og Gaza. Dagfinn Høybråten og resten av (høyre)opposisjonen svingte seg opp. Høybråten var selvsagt veldig fornøyd med Støres linje, men nervøs for hva disse forferdelige SVerne sto for. Erna Solberg tok kaka med å hevde at Hallgeir Langeland kom med uttalelser "som grenser til antisemittisme".

Jens Stoltenberg sine svar, på vegne av regjeringa, må ha vært en kalddusj for påskeopprørerne i regjeringspartiene:
"Vi vil avvente spørsmålet om nye utbetalinger til vi ser hva slags politikk den nye Hamas-regjeringen faktisk gjennomfører. Vi støtter kravene som hele det internasjonale samfunnet har formulert, om at Hamas må avstå fra vold, anerkjenne staten Israel og respektere internasjonale avtaler"
Regjeringas linje står m.a.o. fast, ser det ut til: De vil gjerne støtte president Abbas, men ikke Hamas-regjeringa, med mindre Hamas endrer politikk. Det er en hyklerisk og usolidarisk politikk, og trist for alle palestinavenner.

Ellers kan NRK melde at Israel likevel ikke vil stille Ahmed Sa'adat (leder for PFLP) for retten for drapet på den israelske turistministeren Rehevim Zeevi, siden de ikke har beviser mot ham. Det er selvsagt gode nyheter, men gjør dermed innmarsjen i Jeriko tidligere i år ennå mer hårreisende. Israel invaderte med andre ord et 100% sjøstyrt palestinsk område for å bortføre en mann, på grunnlag av noe de selv ikke mener de kan dømme ham for! Men ikke tro at de dermed kommer til å innrømme at de har driti på draget, å nei, de regner fortsatt med at de kan få Sa'adat dømt, "for andre brot på tryggingslovene". For å si det slik: Om du leder et palestinsk parti og IKKE på et eller anna tidspunkt har brutt en av Israels rusenvis av "sikkerhetslover", vil jeg påstå at du har gjort en JÆVLA DÅRLIG JOBB...

Spørsmålet blir selvfølgelig: Vil Norge v/regjeringa nå kreve at Israel slipper Sa'adat fri? Han er jo faktisk lovlig valgt til det palestinske parlamentet...

Kan regjeringa snus?

Forrige blogginnlegg frå mi side var prega av mismot, frustrasjon og sinne. Eg må innrømma at eg nok overreagerte ein smule, eventuelt trakk forhasta konklusjonar før saka er endeleg avgjort. Det er tydeleg at det er store rivningar internt i regjeringa, og ikkje minst lengre ned i regjeringspartia, om kva som skal vera Noreg si line andsynes Palestina. Og eg er i ferd med å øyna ei viss von om at fornuften kan sigra. Det kule påskeoppropet i Ap, SV og Sp var gledeleg å lesa, og har samla over 500 tillitsvalde i dei tre partia - ikkje dårleg! Støtta går høgast opp i SV (ikkje overraskande), men også mange Ap-folk har slengt seg på.

Spesielt glad vart eg då eg opna Klassekampen i dag og las Jo Stein Moen sin framifrå kronikk ("Om palestinsk støtte"). Moen skriv under som "nestleder i St.Hanshaugen Ap", og det let jo ikkje veldig imponerande. Då kan det vera greit å vita at Moen også er nestleiar i Nei til EU, tidlegare sentralstyremedlem i AUF, tidlegare politisk rådgiver i UD, og ein av dei næraste rådgivarane for Trond Giske. Ingen kven-som-helst med andre ord. Moen treff spikaren på hovudet:
"Foreløpig siste akt var en felles pressemelding der partilederne synes å være enige om at dette egentlig handler om forfallsdato på en regning, og ikke politikk eller politiske signaler. Gjør regjeringen noe som helst for å orientere omverdenen om hva som egentlig er gjeldende norsk politikk?
Mediene i utlandet fikk nemlig med seg den første versjonen - utenriksministerens - som sa at Norge fulgte EU og USA, og stoppet støtten"

Dette er kjerna i saka: Det held ikkje med interne, innenrikspolitisk motiverte "oppklaringar". Her må regjeringa reint faktisk uttala klart og tydeleg at det Jonas Gahr Støre sa IKKJE ER NORSK POLITIKK. Det er slik, og berre slik, at Noreg kan tre ut av utpressarane sine rekker. Vonleg kan påskeopproparane og andre få til dette - det vil tida vise.

Vår pro-israelske regjering

Et av de politiske spørsmålene der jeg, og sikkert flere, hadde visse forhåpninger til den ikke-lenger-så-nye regjeringa, var i Palestinakonflikten. Riktig nok har Ap en lang og stygg tradisjon for å stå på Israels side, men med Sp, og ikke minst SV med på laget, kunne vi håpe på en i det minste litt mer balansert (dvs. ikke like eksplisitt pro-israelsk) politikk. Det var nok falske forhåpninger.

Striden om SV sitt standpunkt for boikott av Israel, der vår "dyktige" utenriksminister blamerte seg grovt, og Kristin Halvorsen ble tvunget til en ydmykende retrett, sådde en nagende tvil om hva som kom til å bli realitet i regjeringas politikk. Nå er tvilen borte, i alle fall for min del.

Saka er sjølsagt den norske bistanden til de palestinske sjølstyremyndighetene. Før jeg går løs på den siste utviklinga, kan det være verdt å minne om noen enkle fakta:
1) Sjølstyremyndighetene har "makt" over en forsvinnende liten del av historisk Palestina, og selv i de områdene som er erklært "sjølstyrt", tar Israel seg til rette når det passer dem.
2) Israels politikk, med hundrevis av veisperringer, egne lukke veier på Vestbredden for bosettere, og bygging av en folkerettsstridig mur, gjør det komplett umulig for palestinerne å bygge opp en sjølstendig økonomi. Når Israel i tillegg holder tilbake skattemidler til palestinerne, sier det seg selv at de er komplett avhengige av det internasjonale samfunnets bistand for å drive elementære tjenester som skole, helse, sikkerhet og mye annet.
3) Israel har nylig tatt mange aggressive skritt: De konfiskerer store deler av Jordan-dalen, de fortsetter bygginga av muren, og de har til og med annonsert, fra regjeringshold, at de vil gjennomføre utenomrettslige likvideringer av palestinske politikere.
4) Hamas har, uansett hva man mener om deres program, vunnet valget i de sjølstyrte områdene på til dels oppsiktsvekkende demokratisk vis, gitt situasjonen.

Det er altså i denne situasjonen at Jonas Gahr Støre har uttalt at Norge vil fryse utbetalingene til palestinerne, inntil Hamas endrer politikk på vesentlige områder. Vi kjenner etterspillet: Sentrale SVere holdt seg i ro, etter å ha fått SMS-lovnader om at bistandsminister Erik Solheim skulle komme med en "presisering", som ville rette opp inntrykket. Presiseringa kom, og var ikke noe mer enn at saka skal opp i mai, og vedtas da.

Det kan ikke herske noen tvil om at dersom utenriksministeren og bistandsministeren gir ulike inntrykk av hva som er norsk politikk, så veier utenriksministerens ord tyngst. Skulle vi trodd på Solheims beroligende ord, måtte dermed enten Støre selv sagt seg enig i Solheims tolking, eller statsministeren bekrefta Solheims ord. Så er det altså det motsatte som skjer: Jens Stoltenberg uttalte til NRK tirsdag 18/4 at "det ikke er riktig å gi støtte til Hamas-regjeringen så lenge den ikke avstår fra bruk av vold. Der må vi se at de går videre med å innfri de krav det internasjonale samfunnet stiller før man går videre med økonomisk støtte".

På bakgrunn av dette får nestleder i SV, Audun Lysbakken sin forsikring om at regjeringa ikke gjennomfører noen frys av bistand til palestinerne, mest av alt karakter av ønsketenking. Det er åpenbart bra at SVs nestleder uttrykker disse meningene, men bildet står fast: Norsk politikk er, for omverdenen sin del, i dag å støtte EU og USA sin utpressingspolitikk mot palestinerne.

Spesielt kvalmende er det at regjeringa prøver å gi skinn av at de er like strenge mot Israel som mot palestinerne. Alle vet at de "kravene" Norge stiller til Israel er tomme ord, uten noen som helst reell makt bak seg. Israel har god trening i å drite langt i hva "det internasjonale samfunnet", bl.a. gjennom nesten enstemmige FN-resolusjoner krever av dem. Grunnen til at Støres ord her blir reint hykleri er at regjeringa eksplisitt, nå sist gjennom boikottstriden, har avvist å gjennomføre noen som helst økonomiske sanksjoner mot Israel.

Kontrasten er slående: Palestinerne skal utsettes for økonomisk utpressing, Israel skal ikke. Med mindre regjeringa snur, og enten oppgir utpressingspolitikken mot palestinerne, eller setter makt bak kravene mot Israel, så er fasiten klar: Norge har valgt side for Israel. Det må være en bitter pille å svelge for de mange palestinavennene i SV!

Borgarskapet – Arbeidarklassen 2-0

Tariffoppgjer er noko av det kulaste som fins for sosialistiske nerdar som meg. Det er den tida i året då det faktisk er heilt legitimt å driva klassekamp, og der arbeidarane sine interesser klart og tydeleg vert satt opp mot kapitalistane sine. Andre kosar seg med RBK mot Real Madrid, eg kosar meg når LO står mot NHO.

I årets oppgjer står mykje på spel. Ein ting er dei opplagte tinga, som å få skikkeleg løn, og ikkje minst få gjort noko med kvinnelønna. Men utover det er det to prinsipielle spørsmål som kampen står om: Sosial dumping og AFP (Avtalefesta Pensjon). Dessverre kan det sjå ut som om kapitalistane har trekt det lengste strået i begge tilfella, denne gongen.

Kampen om AFP-ordninga er i realiteten ein slags omkamp om den store, stygge pensjonsreforma som eit fleirtal på Stortinget trumfa gjennom på udemokratisk vis rett før valet (og som dei ”raudgrøne” godtok i Soria Moria-erklæringa). Eit prinsipp som vart nedfelt i reforma er at dei pensjonsrettane du tener opp i arbeidstida di skal fordelast på kor lang tid du (antakelegvis) har som pensjonist – såkalla levealderjustering. Det tyder at om forventa levealder går opp med 1 år for deg, så skal du få litt mindre per år i pensjon – du skal nemleg få same totale sum. Kva har så dette med AFP å gjera? Jo, AFP er basert på at folk har tilkjempa seg retten til å gå av tidlegare enn den rekordhøge pensjonsalderen i Noreg. I staden for ved 67 år, kan ein gå av som AFP-pensjonist når ein er 62. Ei fin ordning for dei som er slitne etter ei lang yrkeskarriere, som hjelpepleiarar, bussjåførar eller liknande.

Men om pensjonen din skal fordelast over den perioden du er pensjonist, vil jo det føra til at ein får mindre i pensjon om ein går av ved 62 i staden for 67 år, især sidan ein ikkje lengre har den såkalla ”besteårsregelen” lengre, men ”alleårsregel”. Alternativet er at staten eller arbeidsgivarane betaler det det kostar ekstra. Når LO har stilt som vilkår for å akseptera pensjonsreforma at AFP-ordninga skal bestå uendra, er det m.a.o. i strid med heile intensjonen i reforma – nemleg å pressa folk til å jobba lengre. Derfor var det løfterikt når det vart varsla at folk var villige til å streika for AFP-ordninga.

Så kjem oppgjeret, og det ligg an til konfrontasjon. Det er då Staten, her representert ved Statsministeren, grip inn, og stiller seg på Kapitalen si side. Jens Stoltenberg skriv i eit brev til LO v/Gerd-Liv Valla følgande:

” En tilpasset AFP-modell må understøtte de målene som er satt for et nytt pensjonssystem, bl.a. slik at samlet årlig pensjon fra folketrygden og andre ordninger øker ved å fortsette i arbeid etter fylte 62 år.

(...)

Regjeringen vil da for sin del være innstilt på å fremme en proposisjon for Stortinget om videreføring av de særskilte skattefordelene til 1. januar 2010, samt å videreføre dagens regler for poengopptjening i samme periode.”

Kva tyder dette i praksis? Jo, det tyder at du får lågare pensjon om du vel å gå av som AFP-pensjonist ved 62 år, og at dette vil tre i kraft frå pensjonsreforma trer i kraft, dvs. 2010. M.a.o. er heile poenget med AFP vekke – du kan godt gå av etter at du har blitt 62 år, men då vert du fattigare. Arbeidarane må altså velga: Kvile etter eit langt arbeidsliv, eller penger. Det er Stoltenberg si line som vert avgjerande for korleis dette fungerer mellom ”partane i arbeidslivet”. Eg trur mange arbeidsfolk kjem til å verta steike forbanna når det kjem til at dei skal ta ut pensjon, og det viser seg at dei har blitt rana. For liksom å gni det inn at Jensemann er på parti med rikfolka, har han også lagt til denne passusen til slutt i brevet, som ”motytelse” for at regjeringa er så ”snille”:

” Regjeringen forutsetter samtidig at det gjennomføres et moderat lønnsoppgjør, med en lønnsvekst mer på linje med våre handelspartnere, slik at arbeidsplassene trygges.”

Hei, arbeidarklassen: Ikkje berre skal vi ta frå dykk pensjon med mindre de held dykk i jobb til de er minst 67 år, men i tillegg krev vi at de ikkje stiller skikkelege lønskrav. Helsing Jens Stoltenberg, leiar i Det Norske Arbeiderpartiet... (og resten av regjeringa!)

Så var det sosial dumping. Eit sentralt krav frå fagrørsla har vore at ein må få innsyn i kva for løns- og arbeidsvilkår som fins i ulike bransjer, så ein kan få det fram i lyset når arbeidskjøparane hyrer inn folk til luseløn eller på slavekontraktar. Informasjonstilgong er eit viktig våpen for dei som vil slåss for skikkelege løns- og arbeidsvilkår. Dette spissa seg til i oppgjeret i byggebransjen, der det har vore avdekt mange tilfelle av sosial dumping. Og det kunne sjå ut som om Fellesforbundet hadde vunne gjennom: Dei tillitsvalde skal no etter at partane vart samde, få innsyn i arbeidsavtalane, sjølvsagt anonymisert i tråd med personvernlova. Men så kjem vi til punkt 3.3 i meklingsmannen sitt kompromiss:

”Det er en forutsetning at de lønns- og arbeidsvilkår som bedriften blir bedt om å dokumentere er tilstrekkelig anonymisert og ikke strider mot lov. Virksomhetens behov, eksempelvis konkurransemessige forhold, kan tilsi at informasjon ikke bør gis videre. I slike tilfeller kan arbeidsgiver pålegge tillitsvalgte og eventuelle rådgivere taushetsplikt. Taushetsplikten gjelder også etter utløpet av vedkommendes mandatperiode. Det er ingen taushetsplikt i forhold til å gi informasjon videre til relevant offentlig myndighet.”

I klartekst: Arbeidskjøparane kan pålegga dei tillitsvalde å halda kjeft om informasjonen dei får, om det passar dei (”virksomhetens behov”), dvs. truleg alltid, når det er snakk om noko som er kritikkverdig. Ikkje berre det, men denne taushetsplikta gjeld også etter at dei har slutta som tillitsmenn, eller eventuelt slutta i jobben! Det einaste dei tillitsvalde kan gjera er å klaga til offentlege tilsyn. Det er jo greit nok, problemet er berre det at det ikkje er ulovleg å lønna folk dårleg, eller å gi dei dårlege arbeidsvilkår. Så lenge det du gjer er innafor norsk lov, så kan ikkje offentlege tilsyn gjera noko som helst. Som våpen mot sosial dumping er dette med andre ord verdilaust. Det er ikkje rart at kapitalistane gliser:

” - Jeg er godt fornøyd med forhandlingene som nå er sluttført med Fellesforbundet. Vi måtte gi oss på noen punkter, men har fått gjennomslag for det vi synes er viktigst, sier Norsk Industris administrerende direktør Stein Lier-Hansen”

Nokon vert triste og lei seg når Real Madrid bankar RBK. Sjølv vert eg trist og sint når borgarskapet tek grundig innersvingen på arbeidarklassen. Ekstra sint vert eg over at domaren (regjeringa) heilt tydeleg er partisk, og gir motstandarane våre gratismål.

Men dei skal vita dette: Vi kjem grusomt attende!