Hellesnesevise meldinger

Friday, August 04, 2006

Hvem sin lønnsnemnd?

Dette innlegget sto på trykk i en nedkorta versjon i Ny Tid som kom i dag:

19. juni i år var Kristin Halvorsen svært irritert. Målet for irritasjonen var Finansnæringens Arbeidsgiverforening, som ifølge Halvorsen ”spekulerte klart i tvungen lønnsnemnd” da de iverksatte lockout av 16.500 bankansatte. Det er all grunn til å tro at Halvorsen har rett – FA håpte nok, med rette, at regjeringa ville gripe inn og stanse bankkonflikten. Spørsmålet er derfor ikke hva som var FA sine motiver, men hvorfor de skulle ønske statlig inngripen i en arbeidskonflikt? Hva er det som gjør at en tvungen lønnsnemnd er til fordel for arbeidsgiverne, og ikke arbeiderne?

”Tvungen lønnsnemnd” er nok for mange en litt mystisk prosess – det vi vet er at det betyr at regjeringa påtvinger partene i en arbeidskonflikt en løsning, og at dette er noe fagbevegelsen stort sett er ganske misfornøyd med. Realiteten er ganske prosaisk: Tvungen lønnsnemnd betyr at det er Rikslønnsnemnda som avgjør utfallet av konflikten. Rikslønnsnemnda består av 7 til 9 medlemmer, og kjerna i nemnda er de fem medlemmene oppnevnt av Kongen, dvs. Regjeringa. De sitter der for 3 år av gangen, og skal på papiret være ”nøytrale”.

Ideen om ”nøytralitet” ser på overflaten tilforlatelig ut – ei regjeringsoppnevnt nemnd som skal avgjøre arbeidskonflikter må først og fremst tenke på samfunnet som helhet, ikke følge ”særinteresser”, vil mange tenke. Problemet er at en slik nøytralitet er en illusjon. Streik og lockout er eksempler på de mest grunnleggende økonomiske konfliktene i samfunnet overhodet. Arbeiderne og arbeidsgiverne er låst i en direkte konflikt om disponeringa av de økonomiske ressursene. Går det virkelig an å påstå at den ene parten på ”nøytral” grunn representerer ”samfunnsinteressene” i større grad enn den andre? Vil ikke dette – som alle andre slike spørsmål – være et spørsmål om politiske prioriteringer?

Vi kan ta en parallell med høyesterett i USA. Oppgaven deres er å sørge for at lover og vedtak er i tråd med grunnloven. Dette skulle vel også være en ”nøytral” faglig oppgave – tilsynelatende. Men alle som har fulgt med i amerikansk politikk vet at høyesterett er en høyst politisk institusjon, og at utnevningene dit har potensielt enorme konsekvenser. I store samfunnskonflikter finnes ingen nøytral part – det er et politisk spørsmål hvor stor lønnsøkning, eller hva slags pensjonsrettigheter bankansatte eller andre fortjener.

Av en eller annen grunn har Rikslønnsnemnda aldri blitt oppfatta som en politisk institusjon. I stedet er vi vant til å ta for gitt at dersom en streik ender i tvungen lønnsnemnd, så er det til fordel for arbeidsgiverne. Rikslønnsnemndas tommelfingerregel synes å være at arbeidsgivernes interesser er identiske med samfunnets interesser – et sterkt politisk farga ståsted.

Dette er ikke minst et stort problem i dag, hvor streiker stadig oftere tolkes å ”ramme viktige samfunnsområder”. Dersom dagens situasjon fortsetter, kan de bankansatte i realiteten vinke farvel til streikeretten, og mange med dem. Det vi trenger er en situasjon der arbeidsgiverne ikke ser seg tjent med å spekulere i å provosere fram lønnsnemnd. Vi trenger altså en Rikslønnsnemnd som stort sett har arbeidernes ve og vel som sin prioritet, ikke arbeidsgiverne.

Fordelen, for Kristin Halvorsen og andre i regjeringa som er arge fordi arbeidsgivere spekulerer i tvungen lønnsnemnd, er at de kan få nettopp en slik lønnsnemnd fra og med neste år. Forrige gang nemnda ble nedsatt var i 2004, det vil si at den skal nedsettes på nytt 1. mars 2007. Om Halvorsen mener alvor med sin irritasjon, har hun en ypperlig sjanse nå: Gi idéen om den ”apolitiske” lønnsnemnda på båten, og velg folk som ville fått Finansnæringens Arbeidsgiverforening grunn til å tenke to ganger før de framprovoserte tvungen lønnsnemnd igjen. Det er ingen grunn til å tro at en Høyre-dominert regjering ikke ville gjort det samme med motsatt fortegn – de ville ha innsatt folk som var sympatisk innstilt til direktørene, ikke arbeiderne. Om regjeringa tar dette spørsmålet på alvor, kan de med et håndslag forbedre maktbalansen i arbeidslivet – til arbeidernes fordel. Det hadde jo ikke vært så dumt, for ei regjering bestående av partier som til og med har ”arbeider” i partinavnet.

3 Comments:

  • Hoi! Høres ut som det er litt kø for å slippe til med innlegg i Ny Tid også :)

    By Anonymous Anonymous, at 11:16 PM  

  • Har du lansert deg sjøl som kandidat enda? :)

    By Blogger Brage, at 11:20 PM  

  • Hehe, nei, men sidan vi kjenner folk som er høgt oppe i regjeringspartia, kan vi jo freista å ta det bakvegen? ;-)

    By Blogger Pål Hellesnes, at 4:11 PM  

Post a Comment

<< Home