"Don't mention the war!"
”De har truffet trett inn i veldig kompliserte økonomiske, politiske og sosiale sammenhenger”, sa Støre, og gikk videre til å ramse opp en rekke land med ustabil politisk situasjon: Palestina, Syria, Iran, Afghanistan... La du merke til et land som ikke var med på lista? Et land i midtøsten det har vært en smule strid om, de siste årene?
Mitt anliggende i denne omgangen er ikke å henge ut Jonas Gahr Støre. Snarere ser jeg hans utelatelse av okkupasjonen av Irak som en bekreftelse på et typisk trekk ved norsk utenrikspolitisk debatt – vi skal helst ikke ta opp de ubehagelige spørsmålene. For krigen mot Irak er helt klart et ubehagelig tema. Den har kostet over 100.000 irakere livet, og forårsaket enorme lidelser, fra sivilbefolkning som må leve i en konstant krigssone, til torturofrene i Abu Ghraib. Og Norge er fortsatt med, med en hårsbredd. Vi tjener penger på irakisk olje, vi deltar i NATOs okkupasjonsstyrke, og vi trener irakiske quislinger.
Problemet med å se bort fra den kanskje største enkeltkilden til den arabiske verdens raseri mot vesten, er at reaksjonene framstår som irrasjonelle og uforståelige. Slik dannes et bilde hos oss av folkegrupper styrt av følelser og religiøs fanatisme – alle negative stereotypier bekreftes. Samtidig hindrer vi oss selv i å ta et oppgjør med vår egen støtte til USAs herjing i området, og konflikten fortsetter uforminsket.
Når oppstyret om disse tåpelige karikaturene har lagt seg, er det på høy tid at vi revurderer vår støtte til USAs okkupasjon av Irak. Regjeringspartiene lovte før valget at de norske soldatene skulle ut av Irak – et løfte de ennå har til gode å oppfylle fullt ut. Om de endelig gjorde det, hadde det vært et godt tiltak for å unngå flere framtidige ambassadestorminger.
posted by Pål Hellesnes at
1:23 PM
1 Comments:
Ikke snu ryggen til Irak!
Et argument som man ofte blir møtt med når man diskuterer Krekar-saken er følgende: ”Hvorfor kan man ikke bare eskortere Mulla Krekar til Irak? Om menneskerettighetene forhindrer utlevering til et land der en person risikerer tortur eller dødsstraff betyr det da vel ingen ting, så lenge Krekar selv gir blaffen i menneskerettighetene? I Irak er det også andre grupper som ønsker å innføre ’guds lov’ med våpen i hånd. Tilsynelatende er det få irakere som ønsker å leve i et fredelig demokrati. Landet er på randen av borgerkrig. Hvorfor kan de ikke få lov til å gjøre opp seg i mellom? Hvorfor skal ikke Krekar få reise tilbake til Irak for å slåss for det martyrium som han lengter etter – som den selvmordskandidaten han er?”
Denne holdningen minner om Samuel Huntingtons modell av verden som avsondret i separate soner, atskilt av tette skott. Befinner du deg tilfeldigvis innenfor en trygg sone – i en demokratisk og stabil stat hvor du kan nyte friheten – er det ikke ditt problem at mennesker i andre deler av verden blir undertrykket. Hvorfor skulle man bry seg om Irak? Du er blant de heldige. Dersom de som lider i et diktatur ønsker å bli frie, får de selv frigjøre seg fra sine lenker. Det er ikke vår sak å støtte de opposisjonelle demokratene i disse landene militært eller på andre vis legge press på makthaverne. Tvert i mot! Ved å respektere disse statens suverenitet kan vi drive handel med de som en hvilket som helst annen handelspartner – i trygg forvissning om at våre handlinger er i tråd med folkeretten...
Smake egen medisin
Etter en slik tankegang kunne man gjerne ha utlevert Krekar til Irak uten tanke på hva som ville skje med han. Vi kunne ha latt statene i Midtøsten, Sentral-Asia og Afrika seile sin egen sjø. Dagens utgifter til bistand og fredsbevarende operasjoner hadde vi kunnet benytte til noe annet. En gang i blant hadde vi riktignok vært nødt til å ta imot noen usle asylsøkere som hadde greid å flykte. Men alt i alt hadde livene våre vært fredeligere. Dersom vi hadde forholdt oss absolutt nøytrale, hadde ikke vår samvittighet vært renere enn det den er i dag?
Et slikt resonnement ligger også til grunn for amerikanernes internering av 450 terrormistenkte på Guantanamo Bay. De får ikke rettigheter i tråd med Geneve-konvensjonens bestemmelser om krigsfanger. De har – så langt – heller ikke fått sine saker prøvd for amerikanske domstoler. Talsmenn for Bush-administrasjonen begrunner rettmessigheten av denne interneringen slik: Terroristene respekterer jo ikke menneskerettighetene, så hvorfor skal USA behandle de bedre enn hvordan de selv behandler sine fanger? Tenk bare på hvordan Taliban behandlet de opposisjonelle i Afghanistan, eller hvordan al-Qaida har behandlet kidnappede bistandsarbeidere og journalister i Irak? Fangene på Guantanamo Bay skal ikke nyte godt av menneskerettigheter som de selv forakter. La terroristene få smake sin egen medisin, sier Bush-administrasjonen.
Folkeretten
Et fundamentalt prinsipp i et demokrati er at staten ikke har rett til å gripe inn i borgernes religiøse eller kulturelle preferanser. Mennesket står fritt til å leve som det vil. (Dette prinsippet innebærer for eksempel at Mulla Krekar kan leve etter sharia-lovene innenfor de fire veggene til leiligheten sin på Tøyen, så lenge han ikke utover vold mot eller misbruker sine nærmeste.) Å basere samfunnet på en slik form for likegyldighet overfor individuelle valg er derimot noe helt annet enn å stille seg ”likegyldig” til en voldsmann som har forskanset seg med våpen og holder sine nærmeste som gisler. Da er det innlysende at det trengs en resolutt inngripen av politiet – om nødvendig ved bruk av vold.
På samme vis kan ikke et demokratisk samfunn akseptere at en høyreekstrem gruppe tar kontroll over en by eller en landsdel. Men dette, rettmessige standpunktet blir fullstendig ubrukelig med en gang man har å gjøre med en stat som er anerkjent av FN. Dersom en fascistisk eller religiøs herrefolksbevegelse skulle vinne kontrollen over et helt land, er det per definisjon folkerettsstridig for omverdenen å gå til aksjon for å velte kuppmakerne. Dogmet om nasjonal suverenitet er nemlig løsrevet fra menneskerettighetene: Den esoteriske folkeretten anser en stat for å ha rettigheter – som om den skulle være et vesen av kjøtt og blod. I folkeretten heter det at nasjonal suverenitet skal respekteres, uavhengig av om den aktuelle staten er et demokrati eller et diktatur.
Angår alle
Mulla Krekar kan ikke utvises til Irak av samme grunn som vi nå må støtte opp om de irakiske demokratene. Det er utenkelig å utlevere Krekar til Irak så lenge dødsstraff praktiseres i landet. (Dødsstraffen ble avskaffet i Irak i 2003, da USA kastet Saddam Hussein i fra makten. Den ble vedtatt gjeninnført i 2005, for å stagge terroristene.) Hvis vi mener alvor med at demokrati og menneskerettigheter er noe alle har rett til, kan vi ikke snu ryggen til Irak. Ingen har ofret mer for det skjøre demokratiet i Irak enn irakerne selv. Om enn situasjonen i dag virker uoversiktlig og kaotisk, vil man kjapt finne retningen ved å lytte til hva de irakiske demokratene selv sier.
Det som skjer i Irak og Afghanistan angår oss alle. For de som motsetter seg denne påstanden, er det på plass å minne om følgende: Etter å ha støttet rebellene som jaget Sovjetunionen ut av landet i 1989, snudde USA og verdenssamfunnet ryggen til Afghanistan. Landet gikk sakte men sikkert inn i en blodig borgerkrig. FN og stormaktene løftet ikke en finger. Under kampene i Kabul i 1994 ble over 40.000 sivile drept. Til slutt vant én av fraksjonene herredømme – en totalitær bevegelse ved navn Taliban. Islamistene innførte et religiøst tyranni som transformerte landet til et barbarisk steinaldersamfunn. Afghanistan ble i år 2000 rangert på absolutt bunnplass av FNs Human Development Report. Men verdenssamfunnet respekterte folkeretten: Afghanerne fikk selv hamle opp med sine tyranner, var holdningen. En dag ble denne ”idyllen” brutt av to fly som skar over en skyfri himmel over Manhattan. Siden den gang har al-Qaida-rekruttene som fikk opplæring i Afghanistan spredt død og fordervelse verden over.
By
Anonymous, at 7:18 PM
Post a Comment
<< Home