Hellesnesevise meldinger

Ute av drift

2010-04-14T13:14:00.002+02:00

Alle som har vært innom denne bloggen har nok fått det med seg, men like fullt: For tida ligger den død og maktesløs. Kanskje tar jeg den opp ved en senere anledning.

Ha en fin dag!

Tørk tårene, knytt nevene

2007-03-12T14:12:00.000+01:00

OK, kanskje litt patosfylt overskrift der, men det er ingen tvil om at det er riktig oppskrift for venstresida nå som slaget om LO-ledelsen er over (for denne gangen). Uansett hva som skjedde eller ikke mellom Valla og Yssen er sluttstatus at LO er politisk svekka, at Ap slår hånda av Valla, og at høyresida vil prøve å flytte sine posisjoner fram.
Det siste venstresida bør gjøre, er å grave seg ned i sorg. I stedet må arbeidet for en fri og uavhengig fagbevegelse med politisk brodd for arbeidernes interesser fortsette, med uforminska styrke. Det finnes også noe positivt i dette: Nå er hele feltet åpent fram mot neste LO-kongress.
Det er ingen tvil om at Roar Flåthen aldri vil ha samme autoritet i norsk politikk som det Valla hadde. Det vil derfor heller ikke være like naturlig at han skal fortsette som leder når kongressen skal velge ny ledelse. Høyresida kommer til å mobilisere for å vinne tilbake LO, vil venstresida gjøre det samme?
Jeg tror valget av leder på neste LO-kongress blir ekstremt viktig. Valget på kongressen vil være det tydeligste signalet om retningen LO skal gå i. Skal venstresida kunne komme på offensiven må vi også ha en lederkandidat. Heldigvis fins det en: Per Østvold.
Østvold leder transportarbeiderne, han er ganske radikal, han er EU-motstander, han er ikke redd for lønnskamp, han er en frykta forhandler, og han sto på rett side i pensjonskampen i LO i 2005. Jeg tror han kunne blitt en ypperlig LO-sjef, og kanskje den første til å bryte Aps hegemoni på sjefsstolen i Norges viktigste arbeiderorganisasjon.
En idé å ta tak i?

Er dette LOs neste leder?

Norske spesialsoldatar på veg til Afghanistan - SV på veg ut av regjeringa?

2007-02-13T16:04:00.000+01:00

Så har det skjedd: Regjeringa i Noreg har snudd, og sender 150 spesialsoldatar til Afghanistan. Det var ikkje godt nok for dei at Noreg allereie var flinkaste gut i NATO-klassen, med størst bidrag av alle, i forhald til folketalet. Det var ikkje godt nok at vi deltok med F-16-fly i fjor. Nei, vi stiller med eitt av dei skarpaste våpna i arsenalet: Norske spesialsoldatar, internasjonalt kjent for å vera særs dyktige (les: livsfarlege).

Borte er sigeren frå i fjor haust, då regjeringa til manges glede sa nei til meir militær oppbygging i Afghanistan. Og kvifor? Er det for at Jonas Gahr Støre ikkje skulle gå duknakka til møte med Storebror over dammen? Syns ministrene det gjer så inderleg vondt i sjela å få kjeft frå Erna Solberg og Siv Jensen? Eller var orda om at det som trengs er SIVIL oppbygging, ikkje meir kriging berre pisspreik? Partisekretær i SV, Edle Daasvand, forklarar det slik:

Presset fra så vel Nato som opposisjonen på Stortinget har vært stort mot regjeringen, og den har vurdert det slik at det var nødvendig å finne et kompromiss som kunne avklare situasjonen.

Det er jaggu lenge sidan eg har høyrt tynnare grunngiving for å selga seg. Kva skulle NATO eller "opposisjonen" (les: parti som er i mindretal på tinget og er usamde med regjeringa) ha gjort om regjeringa hadde hatt baller nok til å stå på det dei gjorde i haust? Blitt sinte? Sagt stygge ord? Å nei og nei, kva skulle skjedd om politiske motstandarar var misnøgde med det ein gjorde? Det ville jo ha vore KATASTROFE!

Heldigvis er det ikkje fare for det: Høgresida kan ikkje få rost regjeringa nok.

Så langt har det kome nokre reaksjonar frå SVarar: Reza Rezaee, Stian Oen og Morten Drægni er alle tøffe - dei seier at no må SV ut av regjeringa. Eg les at det var krisetelefonmøte i landsstyret til SV i går, men kva vil dei sentrale venstrefolka i SV gjera no? Eg ventar i spenning, og prisar meg lykkeleg over at eg ikkje er med i nett det partiet no...

På veg mot Europa

2007-01-22T14:47:00.000+01:00

Det har vore val i Serbia. Dei store vinnarane i valet var det sjåvinistiske partiet SRS, som kapra i alt 28,7% av røystene. SRS har som viktige saker motstand mot sjølvstende for Kosovo, og motstand mot krigsbrotsverkdomstolen i Haag, og er knytta til eks-president Milosevic.
Ikkje dei kulaste i klassen, med andre ord.

Det interessante i norsk kontekst med dette, som gjer at eg nyttar tid på å skriva om det, er kva for kommentarar som kjem til valet, m.a. frå Kongeriket Noreg sin stedlege representant, ambassadør Håkon Blankenborg. Til NRK seier han:

- Serbia går i retning Europa, men i lavt tempo

Dei meir surrealistisk anlagte kan jo sjå for seg ei kontinentalplateforskyving som gradvis flyttar Serbia nærare sentral-Europa. Men det er vel neppe geologi hr. Blankenborg uttalar seg om...

I staden føyer EU-tilhengar Blankenborg seg inn i den etter tida særs "normaliserte" tradisjonen å jamstilla "Europa" med "EU". Det er løgnaktig og tendensiøst, av den sjølvsagte grunn at ein ikkje er anti-europeisk, sjølv om ein er mot EU-medlemskap. Europa er, sist eg sjekka, framleis eit kontinent. EU er ein overnasjonal politisk konstruksjon.

Eg syns UD kunne utforma ein instruks som pålegg norske ambassadørar å seie i slike høve at "Serbia går i retning EU, men i lavt tempo".

Hvor mye mer skal palestinerne gi?

2007-01-05T12:45:00.000+01:00

Forskningsstiftelsen FAFO er med på å ta initiativ til en storstilt internasjonal konferanse som skal diskutere midtøsten-konflikten. Det er bra. Men premissene FAFO legger til grunn for å finne gode løsninger på Palestina-spørsmålet er mindre gode. I sitt presseskriv om konferansen ”Madrid 15 år etter” hevder FAFO v/ Gro Hasselknippe og Mark Taylor at svaret ligger ”et sted mellom Oslo-avtalen, Clinton-forslaget, Veikartet for fred og Den arabiske ligas fredsinitiativ fra 2002.” Av de fire nevnte forslagene er det bare den arabiske ligaen sitt som innebærer full israelsk tilbaketrekking fra Vestbredden og Gaza – de andre innebærer delvis tilbaketrekking, med til dels betydelig israelsk anneksjon av land. Siden FAFO mener svaret ligger et sted MELLOM disse forslagene, får vi gå ut fra at de mener at Israel skal få beholde noe av områdene okkupert i 1967. Jeg sitter derfor igjen med to spørsmål:

- Hvor mye av Vestbredden og Gaza mener FAFO det er riktig at Israel skal få holde på, og hvorfor?
- Tror FAFO at det blir fred uten fullstendig israelsk tilbaketrekking?

Jul!

2006-12-22T09:26:00.000+01:00

No lakkar og lir det mot jul, og til og med politikknerdar som meg fortener litt juleferie. Det vil truleg bli ganske stille her på denne bloggen i dei neste to vekene, men eg kjem attende over nyttår med fleire meldinger.

Fram til då vil eg nytta høvet til å ønskje alle som er innom her ei riktig GOD JUL, og spesielt vil eg gi ei varm julehelsing til min fantastiske kjæreste Yvonne. Du er den beste!

Kapitalens heiagjeng

2006-12-19T15:45:00.000+01:00

Anders Horn bejubler på lederplass i Klassekampen tirsdag 19/12 planene om storfusjon mellom olje- og gassdivisjonene i Hydro og Statoil. I følge Horn er fusjonen ”en naturlig følge av utviklingen innen olje- og gassmarkedet”, og det fusjonerte selskapet vil stå ”bedre rustet i den internasjonale konkurransen.” Dette siste er åpenbart riktig, og rent faktisk en kraftig underdrivelse: Den norske olje/gass-kolossen vil bli verdens 50ende største selskap. Jeg vil tillate meg å helle en solid dose malurt i Horns champagneglass.

Det er en av nyliberalismens største idémessige triumfer å få dypt politiske avgjørelser til å framstå som ”naturlige”. I nyliberal tenking står det sentralt at ”utviklingen” må gå sin gang, helst uten brysomme demokratiske hindringer. Poenget er bare at det vi her snakker om er menneskeskapte systemer, og forslag fremmet av mennesker, ikke naturlover. Det er ingen naturlov at Norge ikke kan ha to store statlig eide selskaper innafor energisektoren. I stedet er forslaget om fusjon åpenbart fremmet fordi det tjener noens interesser. Hvem disse ”noen” er kunne jo vært en interessant oppgave for Klassekampens dyktige gravere?

Mer problematisk er Horns ukritiske omfavning av den voldsomme imperialistiske ekspansjonen viktige norske selskaper gjennomgår. For Statoil og Hydros del er den ”internasjonale konkurransen” de deltar i bl.a. å sikre seg kontroll over de enorme olje/gass-ressursene i afrikanske land som Angola og Nigeria, og i Kaspihavet. Her vil de norske selskapene opptre som ordinære monopolkapitalister: Til syvende og sist vil kun den økonomiske bunnlinja bety noe, så får folket i Angola, Nigeria eller i Iran heller ta til takke med de smuler som er igjen etter at ”velgjørerne” fra høye nord har forsynt seg. De som mener at det er ”utenkelig” at Statoil/Hydro vil opptre slik bør skjele til Telenors opptreden i Bangladesh og konflikten med Grameen for å få et nyttig frampeik.

Kall meg gjerne en gammeldags marxist, men etter mitt syn er framveksten av internasjonalt orientert, aggressiv monopolkapital noe jeg mener skal motarbeides på alle fronter. Jeg registrerer at Horn mener det er noe som fortjener heder og applaus. Det burde kanskje ikke overraske, siden samme Horn tidligere har tatt til orde for at Norge burde delta mer aggressivt (med ” fly, spesialstyrker og helikoptre”) i NATOs krig i Afghanistan (Klassekampen 10/11 2005). Inntil videre trøster jeg meg med at Klassekampen har andre journalister som fortsatt har en analyse av imperialismen som system, samt standpunkt og virke i tråd med denne.

Eit avskyeleg prosjekt

2006-12-07T12:50:00.000+01:00

Klassekampen dekker torsdag 7/12 den danske kunstnaren Kristian von Hornsleth sitt prosjekt i Uganda ”The Hornsleth Village”. Prosjektet går ut på at ugandiske fattigfolk får husdyr som geiter og grisar i bytte mot å ta kunstnaren sitt etternamn som sitt. Prosjektet fortener å bli møtt med avsky. Det Hornsleth gjer er å på den mest dramatiske symbolske måten demonstrera at han som kvit, rik europear kan eiga sjølve identiteten til fattige folk i Afrika.

Det vert faktisk verre, ikkje betre, av at han hevdar å gjera dette for å gjera oss i vesten medvitne om korleis dei internasjonale byttetilhøva er. Det gjer at Hornsleth kan dekka seg bak ein slags glorie av ”politisk engasjement”. Problemet er berre det at du ikkje kan gjennomføra eit overgrep, for så å seie at du gjorde det så folk kan skjøna kor ille overgrep er. Hornsleth skryt til og med av at det er mange folk i landsbyen som er ”villige” til å delta i ”kunstprosjektet”. Har det slått han at det kanskje har noko å gjera med at Uganda er eitt av verdas fattigaste land? (Plass nummer 145 av 177 på FNs utviklingsindeks)

Det einaste han har demonstrert med dette er kor egoistisk og korrupt det går an å vera samstundes som ein har eit sjølvbilete av å vera ein ”radikal aktivist”. ”The Hornsleth village” er eit monument over velmeinande vestlege kunst-narrar sin framferd - til skrekk og advarsel.

Klassesamfunnet

2006-12-06T10:30:00.000+01:00

Det har kome ein ny rapport frå "World Institute for Development Economic Research" om fordelinga av rikdom i verda. Tala er interessante:

90% av all eigendom i verda er konsentrert i Nord-Amerika, Europa og nokre land i Asia (Japan og Australia)
Den fattigste halvdelen av verda eig omlag 1% av den samla rikdomen.
Dei rikaste 2% eig halvparten av all eigendom!

For alle som har bittelitt marxistisk ballast er ikkje dette oppsiktsvekkande, men tala vert ikkje mindre brutale av den grunn. På skulen har mange lært om dei brutale klassesamfunna i antikken, der det var enorm avstand mellom luksusen til dei rike og mektige og livet til slavene. Eg trur ein romersk senator ville ha kome grueleg til kort om ein samanliknar med dagens rike: Vi lever i det kanskje klaraste og drøyaste klassesamfunnet i verdshistoria.

Er det ikkje då bra å tenkje på at vi har politikarar som Lars Sponheim, som uttalar slikt som dette til Dagbladet?:

Jeg er småbruker med akademisk utdanning. Jeg er sønn av en tannlege som er vokst opp på det samme småbruket. Klassebetegnelse gir ingen mening for mitt liv eller dagens samfunn.

Statistikk-snadder II

2006-12-04T11:50:00.000+01:00

Etter eit herleg avbrekk i eit regnvått og hustrig København var det dejligt å koma attende til eposten og sjå at min pusher hadde vore innom med nye varer til meg. I dag var utgåve fylt med mykje forbruksstatistikk og slikt, men å skriva nok ein kvasimoralistisk blog om den eksploderande julehandelen i gamlelandet gidd eg ikkje. Derimot tenkte eg å ta for meg eit anna julerelatert emne: Matproduksjon.

Det er ei kjent sak at jula er sjølve Tida for fråtsing. Som dei djupt inndoktrinerte protestantiske puritanistane vi alle er på botna er det ikkje rart at vi har ein lang tradisjon for å ta heil av ein gong i året, då det er "lov" å gjera det. Men kva treng ein for å fråtsa? Ein treng store mengder kjøtt og korn (og andre ting). Men kva skjer?

Den totale kornavlinga for 2006 er beregnet til 1,2 millioner tonn, en nedgang på 5 prosent fra året før. Samlet kornareal var 3,1 millioner dekar i 2006.

Ikkje berre det, men det går nedover med kyrne også:

Frå 2005 til 2006 gjekk talet på mjølkekyr ned frå 265 200 til 259 100, medan talet på ammekyr auka frå 55 400 til 58 800.

Dette held ikkje, kameratar! Om det held fram slik, vil det jo ikkje vera nok korn til øl, og ikkje nok kyr til store, saftige biffar! Fråtsinga vår står i fare!

For det er vel ingen som tenkjer at vi skal erstatta dette med korn og kjøtt frå andre delar av verda...?

Der skulle vi ha vøri...

2006-11-30T10:15:00.000+01:00

Debatten om norsk deltakelse i NATOs krig i Afghanistan, og om norges holdning til de palestinske sjølstyremyndighetene er to gode eksempler på hvorfor det hadde vært en God Ting for venstresida om RV hadde klart å komme inn på Stortinget ved siste valg. Det går også inn i den løpende debatten mellom ymse folk på venstresida om SVs og RVs rolle i norsk politikk.

Debatten om de norske styrkene i Afghanistan har et smått surrealistisk preg. Realiteten, slik den ser ut for meg, er at Norge er (til oss å være) en ekstremt lojal og aktiv støttespiller for USAs krig i Afghanistan. Vi har det største enkeltbidraget av styrker målt opp mot folketall av alle NATO-land, og vi tar stadig på oss nye oppgaver, nå sist å drifte flyplassen i Kabul. De av oss som mener at Norge ikke har noenting med å delta i okkupasjon og krig i sentral-Asia ser dette som et stort problem. Men på Stortinget er det andre boller: Det som finnes av opposisjon der griner over hvor LITE Norge gjør. Og på ytterste venstre flanke finner vi SV, som har som foreløpig politikk at det er greit at Norge deltar i NATOs massive militærstyrke i Afghanistan, så lenge vi ikke er med der det er mest slåssing. (*)

Det samme ser vi i Palestinaspørsmålet: Norge deltar i en skammelig boikott av palestinernes lovlig valgte regjering, og er med på å påføre palestinerne store lidelser. Som Øystein Grønning skrev i Klassekampen mandag:

Vi har lykkes i å la Israel intensivere lovstridig anneksjon, kolonisering og murbygging.
Vi har lykkes i å intensivere oppsplittinga av Vestbredden i enklaver
Vi har lykkes i å framtvinge en kollaps i palestinsk økonomi
Vi har bekrefta at vi støtter to standarder i verdenssamfunnet; én for Israel og én for araberne.

Men er de borgerlige fornøyde? Hå nei, vi gjør slett ikke nok for å straffe de slemme palestinerne ifølge dem. Og på ytterste venstre fløy finner vi SV, som har oppgitt alle tanker om boikott av Israel, og erkjent nederlaget i regjeringa ovenfor pro-Israel-folka i Ap og Sp.

I disse sakene blir SV "venstreekstremister" når de ikke vil ligge nesegruse overfor Israel eller USA - innafor den klamme, kalde utenrikspolitiske konsensusen på Stortinget tolereres ikke avvik.

Tenk om Torstein Dahle hadde sittet på Stortinget for RV! Da hadde det ikke eksistert noen tverrpolitisk utenrikspolitisk konsensus på tinget. Det hadde vært noen som hadde sagt at ikke bare skal vi ikke sende spesialstyrker til sør-Afghanistan, men alle norske soldater skal UT av landet. Og noen på tinget hadde tatt til orde for boikott av Israel, og støtte til palestinerne. Dette hadde åpenbart gitt større spillerom for venstresida i både SV og Ap, som kunne tillatt seg å snakke åpnere, i trygg forvissing om at de IKKE er "ekstremistene" på tinget.

Nå har jeg bare snakket om utenriks. Men prinsippet gjelder i alle andre saker, enten det dreier seg om gasskraft, kommuneøkonomi eller flyktningepolitikk: RV på tinget ville ha økt bredden i den politiske debatten, og dermed styrka venstresida. For meg framstår det som veldig klart at det ikke er tilstrekkelig for sosialister i Norge å ha bare SV - det trengs et alternativ til venstre. Noe å huske på til 2009?

(*)Ja da, jeg vet at det er betydelig intern opposisjon i SV på dette spørsmålet. Men dette er nå en gang partiets linje så langt...

Kristent Konservativt Statsparti

2006-11-27T13:23:00.000+01:00

Eg må innrømma at eg vart temmeleg irritert under frukosten i dag. No er det mange grunnar til å bli irritert - krigen i Afghanistan, den pinglete klimapolitikken til omtrent samtlege i vesten, eller at eg har gløymt å kjøpa inn kaffi. I dag var det politisk kvarter på NRK, der eg fekk opplyst at grasrota i Ap vil halda på statskyrkja.

Det er deprimerande å høyra. Ap-folket vil altså at vi skal halda på ein antikvert og menneskerettsstridig kobling mellom stat og religion, det skal vera oss og Iran liksom. Argumentasjonen til dei lokale Ap-folka gjer det ikkje betre:
"Takhøyden i kirken vil bli lavere dersom det kommer et helt eller delvis skille, og dette vil føre til at jeg vil døpe færre barn", seier Ap-mann og prest Knut Sand Bakken. Men ikkje å fortvila, presten kan forsikra oss om at det ikkje er noko problem med statleg religionstvang: "Det er religionsfrihet i dette landet i dag."

Nei, Bakken, det er faktisk ikkje religionsfridom når muslimar, buddhistar eller ateistar vert tvangsinnmeldt i ei kyrkje dei ikkje vil vera med i. Ta mi historie som døme: Eg er fødd av to ateistiske foreldre, begge utmelde av statskyrkja. Eg vart ikkje døpt, og har seinare konfirmert meg borgarleg, og vore med i Human-Etisk Forbund i mange år. Jamvel var eg altså registrert som medlem i Den Norske Kirke, fann eg ut då eg ringte dei for litt over eitt år sidan. Eg finn det avskyeleg å bli ufrivillig teke til inntekt for ein organisasjon eg ikkje delar syn med, spesielt sidan eg aldri har ytra noko ønskje om å vera med.

Det er ei kjent sak at folk i Noreg er mindre religiøse no enn for nokre tiår sidan, noko som speglar seg i synkande oppslutting kring gudstenesta i kyrkjene. Eg syns dette er ein ubetinga God Ting. Dess mindre folk bryr seg om kva som står i støvete gamle bøker, og meir om kva som faktisk skjer i den verda vi lever i, dess betre. For all del, om nokon ønskjer å tru at Gud skapte verda på 6 dagar, eller at dinosaurane vart utsletta av syndefloden, eller vil støtta ein gud som er glad i folkemord og syns kvinner og homsar er kjipe saker, så skal ikkje eg nekta dei det. Men dei skal for pokker ikkje gjera det i mitt namn, eller i namnet til den staten eg bur i!

Hadde vi gått over til at kyrkja vart som ein kva for helst annan medlemsforeining, ville nok medlemstalet stupt, og det grin ikkje eg over. Men ville så dette ført til ei meir konservativ kyrkje, der døra vart stengd for kvinner og homsar osb? Kanskje, det ville vel mest av alt vera avhengig av kva dei som var med i kyrkja meinte. Sånn er det med demokrati. Kanskje ville det ført til splittingar i kyrkja, kva veit eg?

Hovudpoenget er uansett at vi ikkje treng statskyrkja. Til noko som helst. La dei som er religiøse halda på med sine religiøse riter, eller laga organisasjonar som dei lyster. Men hald meg og oss andre trulause utanfor!

Eg vonar verkeleg at Ap-folket tek til vettet og skjønar at statskyrkja høyrer fortida til.

Statistikk-snadder

2006-11-24T12:47:00.000+01:00

Dei som kjenner meg har sikkert lagt merke til at eg har utvikla ein ny nerdete side (i tillegg til dei eg allereie har...): Eg har fått ein pasjon for statistikk. Alt som kan samlast, kategoriserast og målast i form av tal i tabellar er gode greier, i alle fall når det kan bli brukt politisk. Derfor tenkte eg det var på tide å koma ut av skapet, og innrømma det opent:
Eg heiter Pål Hellesnes, og eg er ein statistikkoholikar!

Fordelen for slike som meg er at stoffet vi er avhengige av er massivt, og lett tilgjengeleg. Ikkje berre det, men vi har til og med offentleg tilbod for misbruket: Statistisk Sentralbyrå. SSB er som ein pusher med dårleg forretningssans:
- PSST! Vil du ha noko statistisk informasjon?
- Hmmm, kva kostar det?
- Ingenting!
- Første gongen nei, men du kjem sikkert til å flå meg etter kvart...
- Nei, her er alt gratis. Du skal slippa å koma til meg for det, eg kan senda deg det jamnleg i staden.
Det eg talar om er sjølvsagt "Statistikknyheter fra Statistisk sentralbyrå", ei deilig lita greie som ein kan få på epost om ein vil. Eg fekk nettopp ei ny utgåve.

Blant alle dei ulike sakene var det ein som vekte interesse:
"Byggearealstatistikk, 3. kvartal 2006
Flere nye fritidsbygninger

I løpet av årets første tre kvartaler er det igangsatt 429 000 kvadratmeter bruksareal til fritidseiendommer, en økning på 71 000 kvadratmeter, eller 19,8 prosent, sammenlignet med samme periode i fjor."

Så de det? 19,8% fleire "fritidseiendommer"! Dæven det er auke gitt. Til samanlikning kan SSB opplysa at boligbygginga har auka med 6,1%.
Her er nokre tankar som føyk gjennom hovudet mitt når eg så tala:
- Kven er alle desse som byggar hytter så det luktar svidd?
- Kvifor er det slik at bygging av fleire skular, barnehagar, jernbane eller sjukeheimar er umogleg av di det vil skapa utilbørleg press i økonomien, medan det er heilt greit med massiv bygging av hytter? (Eg kan legga til at næringsbygg også aukar, med 9,3%! Så kjøpesentre går også greit for økonomien)
- Kunne vi kanskje gjort noko med dette?

Gratis kollektivtrafikk er lønnsomt

2006-11-22T10:26:00.000+01:00

Det er deprimerende å lese hvor lite visjonære trafikkforskerne ser ut til å være. Som svar på SVs glimrende forslag om å utrede gratis kollektivtrafikk i Oslo, hevder Jon Terje Bekken ved Transportøkonomisk Institutt at det ikke vil gå, fordi kollektivnettet ikke vil ha stor nok kapasitet, og politikerne ikke vil bevilge nok penger til driften.

Det Bekken ikke tenker på er alle de samfunnsmessige besparelsene ved et slikt prosjekt. Det er opplagt at en overgang fra privatbil til kollektivtransport vil føre til mindre belastning på vegnettet, og dermed mindre behov for voldsomme investeringer i nye veger. Videre vil det føre til reinere luft i byen, og dermed færre som sliter med helseplager pga forurensing. Sist men ikke minst er kollektivtransport beviselig mye tryggere enn privatbil, noe som vil innebære færre ulykker. Færre ulykker vil være bra både fordi det sparer mennesker for lidelse, men også fordi det sparer det offentlige for penger til sykehusbehandling.

En seriøs utredning av gratis kollektivtrafikk må ta med alle slike spørsmål. Jeg er ikke i tvil om at det vil være svært samfunnsmessig økonomisk lønnsomt å innføre gratis reise med trikk, buss og t-bane. La oss tenke nytt og miljøvennlig nå – gi forslaget en sjanse!

På tide å finna fram lenkene?

2006-10-13T11:59:00.000+02:00

Bølgene går høgt om regjeringa sin miljøpolitikk om dagen. Eller snarare: Regjeringa sin mangel på miljøpolitikk. Som dei fleste sikkert har fått med seg godtek regjeringa no bygging av forureinande gasskraftverk. Ein kan spørra seg om det fins ein slags datostempling på delar av Soria Moria-erklæringa. For når eg blar litt i ho, ser eg følgande formulering:

”Produksjon av gasskraft må skje innenfor Kyoto-avtalens forpliktelser” og ” Gjennom økonomiske virkemidler og satsing på ny teknologi vil vi sørge for at nye konsesjoner til gasskraft skal basere seg på CO2-fjerning.”

No kan ein jo peika på at formuleringa ”skal basere seg på CO2-fjerning” er temmeleg vag (neppe utilsikta!), og det er jo eit poeng. Men at vedtaket regjeringa har fatta umogleg kan vera i tråd med Kyoto er heva over tvil. Dei samla utslippa kjem til å auka, og det dramatisk. Utslippsløyva er på 1.3 millioner tonn CO2 årleg...

Fikenbladet til regjeringa er at det skal koma på plass rensing innen 2014, dette ligg inne i utslippsløyva miljøverndepartementet har gitt. Men innen då har truleg lemenmarsjen gått sin gong, og vi har ei mørkeblå regjering som i 2009 kan endra utslippsløyva. Nettopp dette peikar leiar i Naturvernforbundet, Lars Haltbrekken på:

” - Før vi kommer dit, har det vært to stortingsvalg, og en ny regjering kan trekke seg fra avtalen.”

Nokon trur sikkert at det er rein skadefryd som driv meg til å lesa manisk gjennom alle venstre-SV-bloggar eg veit om, men det er feil. (OK, LITT skadefryd er det jo også...) Eg er oppriktig interessert i korleis det blir tenkt der i gården om ei slik sak. For eg veit jo kva leiar Kristin Halvorsen og miljøvernminister Helen Bjørnøy tenkjer: Dei syns dette var gode greier.

” - Statoil er nå forpliktet til å få på plass et fullskala renseanlegg for CO2 innen 2014. Det betyr at vi setter i gang en milliardsatsing på ny miljøteknologi, som er viktig i det globale klimaarbeidet, sier miljøvernminister Bjørnøy.

- Jeg er også fornøyd med at utslippstillatelsen og avtalen forplikter Statoil til rensing av eksisterende CO2-utslipp ved Norges største utslippskilde, sier Bjørnøy.”

Ikkje oppsiktsvekkande ser det ut til at dei fleste unge venstrefolka i SV er ikkje berre skuffa, men rett og slett vonbrotne. SU-leiar Kirsti Bergstø viser fine takter:

”Min oppfatning er at store deler av landsstyret mener vi nå begynner å nå en smertegrense, og at mange finner det veldig vanskelig å sitte i regjering med to partier som verken tar egne løfter på alvor eller ønsker å kjempe for miljø, sier hun.”

Også tidlegare leiar i Oslo SU, Morten Drægni, skriv fornuftige saker:

”Mange kommentatorer uttaler at dette vedtaket ligger på smertegrensen for hva SV kan tåle i regjering. Jeg mener dette vedtaket har gått langt over denne grensen. Bondevik gikk i sin tid av på kampen mot gasskraft. Det er lite kult å være dvaskere enn Bondevik for å si det slik.”

Baklien har skjønt det:

”Det er klart at et selskap som har verdensdominans som ambisjon ikke kan kaste vekk tid og penger på CO2-rensing. Nuvel, to poenger som gjør dette litt rart.
1. Staten, dvs oss, eier da vitterlig fortsatt 33 % av butikken?
2. Hvis Statoil ikke vil rense, hvorfor er det da ikke et alternativ å IKKE gi dem konsesjon?”

Reint bortsett frå at staten eig MYKJE MEIR enn 33% (”vi” eig omlag 80%), er dette gode poeng. Dette sett Kristin Halvorsen sine ord om dei ”tøffe forhandlingane” mellom staten og Statoil i relieff: Det er jo staten som kranglar med seg sjølve! Om dei var så misnøgde med leiinga i Statoil, kunne dei ha kasta heile bunten, og sett inn folk som tek miljøet på alvor, ikkje berre botnlina!

Nuvel, den så langt mest skuffande i min blogglesing er tidlegare SU-leiar Audun Herning:

”Å angripe SV i denne sammenhengen blir for meg meningsløst. Jeg skylder på AP for å ikke bry seg om miljøet! Jeg skylder på Senterpartiet for å være uten prinsipper! (...)SV stod med for få og for svake allierte mot mektige motkrefter. (...)Vi tapte denne kampen. Ikke fordi vi feiga ut eller gjorde feil valg, men fordi vi, som miljøbevegelse, var for svake.”

Det er dårleg stil å skyta på miljørørsla for SV sine vegval, Audun! SV gjorde faktisk fleire feil i denne prosessen. Først lot landsstyret seg pressa til å gå vekk frå primærstandpunktet. Deretter nytta Ap og Sp sjølvsagt dette til å pressa SV enno lengre, av di dei (heilt korrekt) antok at SV ville prioritera regjeringsmakt framfor miljøet. Dette er konkrete VAL organisasjonen har teke, som de i det minste må stå for.

Når det er sagt, så har Audun Herning eit godt poeng når han skriv:

” vi vinner ikke sånne slag uten en sterkere bevegelse blant folk. Vi trenger en sterkere miljøbevegelse, flere folk.”

Derfor kjem eg med ein utfordring til Audun og resten av gjengen: Skal vi gjera klar for sivil ulydnad mot regjeringa si CO2-bombe? Vil de vera med i lenkegjeng mot gasskraftverket? Eg trur nok vi kan rekna med ”litt” presse dersom svaret er ja...

"Vi er våre egne sjefer"

2006-08-30T14:46:00.000+02:00

Sist laurdag trykte Klassekampen ein lengre artikkel med tittelen "Å selge seg selv". Temaet var endringar i arbeidslivet. Artikkelen tok for seg dei sosiale endringane som har skjedd i måten vi forheld oss til arbeid og fritid på. Journalist Marte Stubberød Eielsen nyttar især ein sosialantropolog og arbeidslivsforskar ved namn Hans Christian Sørhaug som sanningsvitne. Sørhaug seier mykje som er interessant, og verdt å diskutera. I denne omgangen skal eg henga meg opp i KVEN det er Sørhaug (og Eielsen) pratar om, når dei diskuterer arbeidslivet. Her er nokre utvalde sitat frå hr. Sørhaug:

"I dag har mange arbeidstakere fått mer innflytelse over egen arbeidssituasjon og mer ansvar. (...) Vi selger nemlig ikke lenger et stykke tid, vi selger oss selv. (...) Arbeidet er blitt et personlig frigjøringsprosjekt der vi kanskje kan si at alle er en slags kapitalister. Den nye kapitalen er kunnskap - og en god porsjon trynefaktor. (...) vi er våre egne sjefer - og dermed våre egne utbyttere."

No skal eg vera den første til å innrømma at dette heilt klart er relevant for ein del folk. I somme yrkesgrupper HAR det blitt eit meir flytande tilhøve mellom arbeidstid og fritid, og ein sel på mange måter seg sjølv. Men kor mange pratar vi om eigentleg?

For eg tek meg sjølv i å spørra: Gjeld dette industriarbeidarar, t.d.? Kva med hjelpepleiarar eller folk som står i kassa på RIMI? Enn handverkarar eller bønder? Fiskarar? Barnehagearbeidarar eller lærarar? Langtransportsjåførar? Eg trur at dei utviklingstrekka Sørhaug (of Eielsen) trekk fram berre unntaksvis er særleg relevant for desse gruppene. Men dei eg no har ramsa opp, og tilsvarande grupper av arbeidarar er jo FLEIRTALET av alle som har lønna arbeid i Noreg. Berre gruppa "industriarbeidarar" rommer omlag 140.000 folk. Tilsette i varehandel er kanskje 300.000. Osb. For mange av desse er røyndomen prega av meir press, og sterkare kontroll over tidsbruken, mindre fridom. "Fleksibiliteten" i desse gruppene er i stor grad arbeidskjøparane sitt krav om at du må vera "fleksibel" til å stilla når DEI vil det, og til dei vilkåra dei tilbyr. I liten grad har det gitt meir fridom til å definera eigen kvardag.

Snarare vil eg hevda at "vi"et i utsagna til Sørhaug gjengjeve over er eit ganske LITE "vi". Det vi pratar om er folk som jobbar i ymse kreative yrke - middelklassen sine ulike kulturprodusentar og organisasjonsmenneske. For all del - vilkåra for folk i desse sjikta er interessante. Men eg trur ein skal leita lenge for å finna andre sjikt i samfunnet som i så stor grad seier "vi", når dei stort sett pratar om seg sjølve...

Rommet til venstre for regjeringa?

2006-08-28T11:47:00.000+02:00

Ulike venstre-SV-bloggarar har i nokre månader kritisert RV og RU sin strategi for å vera reint spekkhoggeri. Sist ute er Ingvar Skjerve, tidlegare sentralist i SU og ellers aktiv venstrist, som avvisar tesen om "politisk rom til venstre for SV" som radikalistisk dagdrøymeri. Er det det?

Dersom Skjerve skal ha rett, så er folket i Noreg som politisk siv, fullstendig prisgitt den politiske debattens stormkast. Som han seier det:
"Dersom Kristin H. gjør en god TV-opptreden, SV profilerer seg godt på en sak el. kan det være nok for noen til at de synes at det kan være OK å stemme SV. Poenget; det vi kaller venstresida er ikke en fast størrelse. "Rommet til venstre" er i beste fall et dårlig og misvisende språklig bilde."

Mon det. Etter mitt syn så kan det godt finnes politiske stemningsbølger, som kan senda parti opp og ned på skalaen. Men under ligg det meir langsiktige politiske trender, som heng saman med dei grunnleggande samfunnsmessige konfliktane. Klassekampen, kort sagt.

Meir konkret så meiner eg det fins ein betydeleg minoritet i Noreg som har omtrent dette ståstedet:
- Mot imperialistisk krig av ymse slag
- Mot kutt i velferd
- For liberal flyktningepolitikk
- For miljøvern
- Mot privatisering
- For nasjonalt sjølvstende (EU!)
...osb. Det er dette som er det "politiske rommet". Det strategien om "rommet til venstre for SV" handlar om er nettop dette: Avstanden mellom arbeidarane sin slumrande radikalisme på den eine sida, og kva som er mogleg for ei pro-kapitalistisk regjering å gjera i praksis. Tesen er at det vil vera ein del folk som opplever at regjeringa (inklusive SV!) ikkje innfrir dei politiske forventingane dei har, og dermed potensielt kan tenkast å støtta andre alternativ.

I november 2005 skreiv eg eit utkast til ei intern fråsegn om RV sin strategi, som eg skal gjengi lengre ned, men før eg gir ordet til meg sjølv anno 2005, eit lite hjartesukk: Raddis-SVarar hevdar at vi i RV ikkje gjer anna enn å kritisera SV i eitt og alt, og "avsløra" SV som svikarar. Eg syns det smakar sjølvmedlidande haldning av slikt. Underteikna, og mange andre RVarar framhevar gong på gong motsettingane vi veit fins i SV, og skryt (til tidar kanskje for mykje) av venstresida i SV (for døme, sjå forrige bloginnlegg av meg). Men skal vi dermed drita i kva som er realiteten i regjeringa (og SV!) sin politikk? Skal vi halda kjeft når regjeringa opnar Barentshavet for oljeboring, når dei tviheld på handlingsregelen og det magiske 2004-skattenivået, eller når dei kastar ut folk til Afghanistan eller Somalia?

Nok om det, her er kva underteikna tenkte i november 2005 om strategi for RV:

Dei komande fire åra vil representera den største politiske sjansen RV har hatt så langt i vår historie. Det er både pragmatiske, politiske grunnar og systemiske grunnar til det.

Dei politiske grunnane heng saman med SV sin posisjon. SV har så langt, siden RV datt ut av tinget i 1997 vore representanten for venstreopposisjonen på Stortinget. No går dei frå opposisjon til posisjon. Ettersom dei sitt i regjering med to parti som ligg til høgre for dei politisk, vil det sjølv i best tenkjelege scenario vera naudsynt for dei å inngå, og forsvara, kompromiss som ligg til høgre for deira eigen politikk. Dette vert sjølvsagt forsterka av at SV-leiinga, og ikkje minst deira folk i regjeringa og Stortingsgruppa, er dominert av høgresida i partiet. Det vil vera eit sterkt press i SV for å vera med og legitimera og forsvara den politiske kursen til regjeringa. Dette vil de facto flytta SV fleire skritt politisk til høgre, ikkje minst siden dei er utan venstreopposisjon på tinget.

Dei systemiske grunnane heng saman med at dette er ei regjering som frå starten av har vorte samde om å regjera på grunnlag av NATO, WTO og EØS. Dette vil legga såpass sterke føringar på kva for sosial- og økonomisk politikk som vert mogleg å føra, at regjeringa berre unntaksvis vil kunne stå for nokon form for venstrekurs. Snarare vil politikken få karakter av marknadsliberalisme i saktare tempo.

Det potensielle politiske rommet for RV vil derfor vera stort, og sjansen til at RV vil kunne veksa og vinna større oppslutting i takt med SV si høgredreiing og desillusjonering, godt til stede. Men det vil vera feil å forveksla potensiale med resultat.

På visse politiske felt har RV politisk styrke, i form av at vi for det første har relativt godt utbygd politikk, og for det andre har vore ein del profilert på feltet offentleg. Som døme kan vi nevna kommuneøkonomien, miljøspørsmål, antikrigsarbeid, og pensjonskamp.

Regjeringa vil innfri forventingane i høgst ulik grad på ulike felt. Både innafor miljøpolitikken, kommuneøkonomien, utanrikspolitikken, landbrukspolitikken, likestilling og utdanningspolitikken er det grunn til å forventa at Stoltenberg II-regjeringa vil koma til kort samanlikna med forventningane folk har.

Kjerna til ein politisk strategi for RV under den nye regjeringa ligg i krysningspunktet mellom våre eigne politiske styrker, og regjeringas svake punkt. Målet må vera å få etablert RV som den naturlege venstreopposisjonen på desse felta. Det må vera oss som kjem med dei alternative forslaga, og den radikale kritikken av regjeringa, og som vert politiske premissleverandørar for den utanomparlamentariske opposisjonen.

Dette krev kompetanseheving i organisasjonen på viktige politiske område nasjonalt, og ikkje minst planmessig, langsiktig arbeid.

Halvorsen to the rescue....

2006-08-27T11:29:00.000+02:00

Dei som har fulgt med, veit at det er sterk strid om regjeringa sin utkastings-, orsak, flyktningepolitikk. Dei fleste har sikkert fått med seg føljetongen om dei afghanske asylsøkarane. Etter sveltestreiken vart avslutta, forventa mange ei kursendring frå styresmaktene - i det minste skulle ingen som ikkje er direkte frå Kabul kastas ut, og afghanarane skulle få sjanse til at NOAS eller Flyktningehjelpen kunne sjå på sakene deira. Så har ikkje skjedd. Fleire afghanarar som ikkje har tilknytting til Kabul har blitt kasta ut, og ved fleire høve har t.d. NOAS bedt om at utkastingane skulle settast på vent til dei fekk sett på sakene, utan den minste effekt.

Så kom saka om somaliarane, som blir kasta ut til eit område norsk politi ikkje tør eskortera dei til.

Det var ikkje anna å forventa enn at dette måtte bli ei nøtt for SV. Slik eg kjenner partiet, er det samansett av mange folk som sterkt ønskjer ein meir human og liberal flyktningepolitikk, og inneheld mange som sjølve har vore aktive i solidaritetsarbeid med flyktningar. Det har då også lenge vore murring, og no i helga toppa det seg: På landsstyremøtet ville mange koma med ei fråsegn som i krasse ordelag kritiserte regjeringa generelt, og Bjarne Håkon Hanssen spesielt. Sentralstyremedlem Ingrid Fiskaa var høgt oppe på banen:
"Regjeringa er syk. Bjarne Håkon er bare symptomet på den sykdommen. Sykdommen er at Ap tror de kan bekjempe Frp med Frp-politikk."

Kristin Halvorsen måtte tråkka til, og (i følge Aftenposten) bruka "heile sin autoritet" for å hindra den opprørske fråsegna. Enden på visa var at 22 røysta for ei alternativ fråsegn, som ikkje inneheldt konkret kritikk av Hanssen, medan 7 røysta for den foreslåtte, kritiske fråsegna. Det er synd, og det føyer seg inn i eit mønster, der meiningane til radikale SVarar vert sensurert av omsyn til regjeringskollegene, medan praksisen til reaksjonære Ap-folk får halda fram ufortrødent.

Saka er at det er Ingrid Fiskaa som har rett her, ikkje Halvorsen. Kva skadar regjeringa mest - at SVarar sett ord på sin kritikk av regjeringa sin politikk, eller at regjeringa fører høgreorientert flyktningepolitikk?

Ondets rot

2006-08-18T13:59:00.000+02:00

Det lar seg ikke gjøre å ha en rasjonell diskusjon om konflikten i midt-østen om man ikke erkjenner at opprettelsen av staten Israel var et politisk og moralsk feilgrep. Det oppsiktsvekkende med debatten er at et slikt utsagn, som er innlysende dersom man tar sakens realiteter i betraktning, gjør at man risikerer politisk pariastatus, i Norge så vel som internasjonalt. Dette sier mye om det gjengse debattklimaet i dette spørsmålet.

La oss derfor se på det historiske utgangspunktet for konflikten. De grunnleggende fakta i saken er det etter det jeg vet ikke seriøs debatt om. Fram til starten av 1900-tallet utgjorde jødene i Palestina et forsvinnende lite mindretall. Den sionistiske bevegelsen førte til økt jødisk innvandring til området, samtidig som man kjøpte opp landeiendommer, for å legge grunnlaget for en framtidig jødisk statsdannelse. Til tross for denne utviklinga var det overveldende palestinsk-arabisk flertall i hele området også når vi skrur klokka fram til 1947: Jeg har sett ulike anslag, men det er heva over tvil at palestinerne utgjorde minst 80% av folket, og eide minst 85% av all jord i området. FNs delingsplan fra 1947 så fullstendig bort fra disse realitetene, og ga 55% til jødene, og 45% til palestinerne.

Det kan sies veldig enkelt: Opprettinga av en ”jødisk stat” med jødisk folkeflertall i et område der palestinerne var flertallet av befolkningen kunne bare gjennomføres ved hjelp av etnisk rensing. Opprettinga av staten Israel kan derfor bare forsvares moralsk og politisk dersom man mener det i visse tilfeller er riktig med etnisk rensing. Dette er en tanke jeg vil tro de aller fleste betakker seg for.

Vi kjenner den seinere historia: Hverken den palestinske befolkningen eller de arabiske nabostatene godtok FNs delingsplan. Ville vi gjort noe annet, gitt en slik situasjon? Da som nå vant israelerne krigen, og satt igjen med ikke bare de 55% FN generøst hadde tildelt dem, men hele 78% av landet. Den som senere blir bestyrtet over at dette historiske overgrepet avlet både sivil og militær palestinsk motstand, må i bunn og grunn mene at palestinere ikke er bygd på samme måte som oss. Dette er en rasistisk tanke, som jeg betviler at særlig mange vil forsvare.

Det er også kjent at staten Israel siden sin begynnelse i 1948 konsekvent har nektet de palestinske flyktningene å vende hjem til landområdene de ble fordrevet fra. Grunnen til denne folkerettsstridige politikken fra Israels side er også viden kjent, for den som gidder sette seg inn i iraelsk politikk: En aksept for flyktningenes hjemvendelse ville ført til at palestinerne ble i flertall innafor Israels grenser. Dette anses som så uhyrlig av israelske politikere at de til og med hevder at kravet om flyktningenes rettigheter er, i praksis, antisemittisk, siden det ville fjerne mulighetene for en ”jødisk stat”.

Staten Israel ble opprettet på – i beste fall – en illusjon: At man kunne gi jødene et hjemland uten at dette gikk på bekostning av andre. Realiteten er at selve ideen om et jødisk hjemland i et område der flertallet ikke er jøder, må skape konflikt. Mennesker er ganske like, jorda over. Ingen av oss liker å bli jagd vekk fra hjemmet vårt. Palestinerne er ikke annerledes.

Og problemet stopper ikke med fordrivinga av palestinerne i 1948. Siden det ligger som premiss for den sionistiske statsdannelsen at den skal ha ”jødisk karakter”, blir all utvikling som kan true den jødiske majoriteten et problem. I Israel snakker man åpent om den ”demografiske bomben”. Denne ”bomben” består i at den palestinske befolkningen internt i Israel vokser mye raskere enn den jødiske. På sikt vil dermed jødene kunne komme i mindretall.

Dette er kjernen i konflikten: Ideen om en jødisk stat i Palestina er en kolonialistisk idé, som med nødvendighet må bygge på etnisk rensing – det finnes ingen andre måter man kan sikre det jødiske flertallet. Denne idéen må derfor forlates om det skal kunne bli fred.

Man må altså erkjenne at opprettelsen av Israel var en feil, om man skal ha den minste mulighet til å forstå konflikten i dag. Men hva betyr det i dag? Det kan ikke bety at alle israelere må kastes ut av Palestina. En stor del – kanskje flertallet – av Israels befolkning har aldri bodd i noe annet land, og har dermed en selvsagt rett til å ikke bli fordrevet. Men deres rett til å bo der kan ikke veie tyngre enn retten til palestinerne til å bo der – begge gruppers rettigheter må tilgodeses i en rettferdig løsning.

Den eneste løsningen er derfor at man får stablet på beina en vanlig, demokratisk stat, med like rettigheter for alle, uavhengig av etnisk eller religiøs tilhørighet. Man må gå fra å ha det Israel Nils Butenschøn så treffende har kalt et ”etnokrati”, til å ha et reelt demokrati. Denne staten må selvsagt ønske de palestinske flyktningene velkommen hjem.

Dette vil ikke være et frihetens og lykkens rike – det vil fortsatt finnes en rekke problemer og konflikter. Men selve muligheten for en fredelig utvikling vil være til stede.

Den defensive Holmås

2006-08-16T15:29:00.000+02:00

Heikki Holmås, SVs finanspolitiker på tinget synes Fagforbundets leder Jan Davidsen er defensiv når han går inn for økt bruk av oljepenger for å innfri Soria Moria-løftene, og dermed holde Frp fra døra. ”Vi skal bruke mye oljepenger, men vi gjør det fordi det er riktig, ikke for å stanse Frp”, sier Holmås til Klassekampen. Det høres jo riktig bra ut. Aner vi at SVs finanspolitiker skal åpne for den økte satsinga på offentlig sektor velferds-norge roper etter?

Svaret gir han raskt: Det kommer ikke på tale å øke skattene ut over 2004-nivå, og handlingsregelen skal overholdes. Ja, han går lengre enn som så: Kristin Halvorsens forgjenger Per-Kristian Foss får på pukkelen: ”Foss brukte svært mye mer oljepenger enn realavkastingen. Vår politikk er å komme tilbake til fire prosent-sporet.” SVs nye linje er altså å kritisere Høyre for å ha ført en for ekspansiv budsjettpolitikk. Friskt.

Det fascinerende med hele saken er hvordan Holmås, som er den som ikke vil bruke mer penger, klarer å framstille Davidsen, som faktisk VIL ha økt satsing, som den ”defensive”. Et retorisk grep vi vanlige dødelige kan bli lett svimmel av – men som KKs Anders Horn tar på strak arm.

Jeg sitter igjen med ett spørsmål: Finnes det noen finanspolitikere i regjeringspartiene (med unntak av Per Olaf Lundteigen) som ønsker å føre en sosialistisk, eller i det minste sosialdemokratisk økonomisk politikk?

Hvem sin lønnsnemnd?

2006-08-04T09:45:00.000+02:00

Dette innlegget sto på trykk i en nedkorta versjon i Ny Tid som kom i dag:

19. juni i år var Kristin Halvorsen svært irritert. Målet for irritasjonen var Finansnæringens Arbeidsgiverforening, som ifølge Halvorsen ”spekulerte klart i tvungen lønnsnemnd” da de iverksatte lockout av 16.500 bankansatte. Det er all grunn til å tro at Halvorsen har rett – FA håpte nok, med rette, at regjeringa ville gripe inn og stanse bankkonflikten. Spørsmålet er derfor ikke hva som var FA sine motiver, men hvorfor de skulle ønske statlig inngripen i en arbeidskonflikt? Hva er det som gjør at en tvungen lønnsnemnd er til fordel for arbeidsgiverne, og ikke arbeiderne?

”Tvungen lønnsnemnd” er nok for mange en litt mystisk prosess – det vi vet er at det betyr at regjeringa påtvinger partene i en arbeidskonflikt en løsning, og at dette er noe fagbevegelsen stort sett er ganske misfornøyd med. Realiteten er ganske prosaisk: Tvungen lønnsnemnd betyr at det er Rikslønnsnemnda som avgjør utfallet av konflikten. Rikslønnsnemnda består av 7 til 9 medlemmer, og kjerna i nemnda er de fem medlemmene oppnevnt av Kongen, dvs. Regjeringa. De sitter der for 3 år av gangen, og skal på papiret være ”nøytrale”.

Ideen om ”nøytralitet” ser på overflaten tilforlatelig ut – ei regjeringsoppnevnt nemnd som skal avgjøre arbeidskonflikter må først og fremst tenke på samfunnet som helhet, ikke følge ”særinteresser”, vil mange tenke. Problemet er at en slik nøytralitet er en illusjon. Streik og lockout er eksempler på de mest grunnleggende økonomiske konfliktene i samfunnet overhodet. Arbeiderne og arbeidsgiverne er låst i en direkte konflikt om disponeringa av de økonomiske ressursene. Går det virkelig an å påstå at den ene parten på ”nøytral” grunn representerer ”samfunnsinteressene” i større grad enn den andre? Vil ikke dette – som alle andre slike spørsmål – være et spørsmål om politiske prioriteringer?

Vi kan ta en parallell med høyesterett i USA. Oppgaven deres er å sørge for at lover og vedtak er i tråd med grunnloven. Dette skulle vel også være en ”nøytral” faglig oppgave – tilsynelatende. Men alle som har fulgt med i amerikansk politikk vet at høyesterett er en høyst politisk institusjon, og at utnevningene dit har potensielt enorme konsekvenser. I store samfunnskonflikter finnes ingen nøytral part – det er et politisk spørsmål hvor stor lønnsøkning, eller hva slags pensjonsrettigheter bankansatte eller andre fortjener.

Av en eller annen grunn har Rikslønnsnemnda aldri blitt oppfatta som en politisk institusjon. I stedet er vi vant til å ta for gitt at dersom en streik ender i tvungen lønnsnemnd, så er det til fordel for arbeidsgiverne. Rikslønnsnemndas tommelfingerregel synes å være at arbeidsgivernes interesser er identiske med samfunnets interesser – et sterkt politisk farga ståsted.

Dette er ikke minst et stort problem i dag, hvor streiker stadig oftere tolkes å ”ramme viktige samfunnsområder”. Dersom dagens situasjon fortsetter, kan de bankansatte i realiteten vinke farvel til streikeretten, og mange med dem. Det vi trenger er en situasjon der arbeidsgiverne ikke ser seg tjent med å spekulere i å provosere fram lønnsnemnd. Vi trenger altså en Rikslønnsnemnd som stort sett har arbeidernes ve og vel som sin prioritet, ikke arbeidsgiverne.

Fordelen, for Kristin Halvorsen og andre i regjeringa som er arge fordi arbeidsgivere spekulerer i tvungen lønnsnemnd, er at de kan få nettopp en slik lønnsnemnd fra og med neste år. Forrige gang nemnda ble nedsatt var i 2004, det vil si at den skal nedsettes på nytt 1. mars 2007. Om Halvorsen mener alvor med sin irritasjon, har hun en ypperlig sjanse nå: Gi idéen om den ”apolitiske” lønnsnemnda på båten, og velg folk som ville fått Finansnæringens Arbeidsgiverforening grunn til å tenke to ganger før de framprovoserte tvungen lønnsnemnd igjen. Det er ingen grunn til å tro at en Høyre-dominert regjering ikke ville gjort det samme med motsatt fortegn – de ville ha innsatt folk som var sympatisk innstilt til direktørene, ikke arbeiderne. Om regjeringa tar dette spørsmålet på alvor, kan de med et håndslag forbedre maktbalansen i arbeidslivet – til arbeidernes fordel. Det hadde jo ikke vært så dumt, for ei regjering bestående av partier som til og med har ”arbeider” i partinavnet.

Hysteri av det Mosaiske Trussamfunnet

2006-07-24T11:45:00.000+02:00

Som de skjønar har eg hatt sumarferie. No er nok ferien over, og vi er attende i politikken att. Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land 22/7:

Vårt Land kan torsdag 20/7 melda at det Mosaiske Trussamfunnet oppfordrar jødar i Noreg til ikkje å gå med kippa, eller prata hebraisk høgt på gata. Det er ein merkeleg reaksjon, og heilt feil svar.

Rasistisk vald skal ein ta på alvor – folk som går til åtak på andre på grunnlag av etnisitet eller religiøs tilhøyre fortener straff, uansett kva for minoritet det dreier seg om. På same måte som det var urovekkande når karikaturstriden, og terroråtaka 11. september, førte til åtak mot muslimar, skal ein ikkje godta at jødar får liv og helse truga.

Men ein motverkar ikkje rasisme ved å gjera seg sjølv usynleg. Det ville ha vore like feil å oppmoda muslimar til å avstå frå å gå med hijab, eller la vera å prata arabisk, for å unngå rasistisk motivert vald, som det er å seia at jødar ikkje skal kunne nytta sine religiøse symbol.

I tillegg er det uheldig dersom det får festa seg ei oppfatting av at det er identitet mellom situasjonen i midt-austen, og Israels terror mot sivile palestinarar eller libanesarar, og norske jødar. Noko slikt er sjølvsagt sludder. Jødedomen er ein religion, med utøvarar med ulike meiningar og ståstad. Ein kan like lite halda alle norske jødar ansvarlege for Israelsk politikk som ein muslim på Tøyen kan haldast ansvarleg for al-qaida-aksjonar. Realiteten er at det er mange jødar som er sterkt kritiske til Israels politikk. Også innad i Israel er det ein minoritet (ganske liten, men jamvel reell) som ønskjer fridom for palestinarane og ein slutt på okkupasjon og terror.

Både for midtausten-konflikten og for situasjonen i Norge, er vi tente med å skilla jødedommen som religion frå det staten Israel til ein kvar tid foretek seg. Her vonar eg også DMT kan bidra positivt, ved å syna fram at jødar – stikk i strid med rasistiske stereotypiar – ikkje er ein einsarta gruppe, korkje politisk eller kulturelt. For oss som har vore aktive i solidaritetsarbeid for palestinarane har det alltid vore sjølvsagt å ta klårt avstand frå nazistiske og rasistiske grupper og personar som framstillar seg som våre venar. Antisemittisme har ingenting med palestina-solidaritet å gjera.

Eg kjenner sjølv folk med minoritetsbakgrunn som har vorte utsett for mobbing eller vald. Det har aldri falt meg inn å seia til desse at dei skal freista å bli meir som ”oss vanlege nordmenn” for å få slutt på sjikanen. I staden har eg stått saman med dei, for retten til å kle seg som ein vil, ha den religionen ein vil, og prata det språket ein vil, utan frykt for vald. Eg syns derfor at DMT kan revurdera lina si.

Slem kraftstasjon

2006-06-28T13:58:00.000+02:00

Israelske jagerfly har bomba eit kraftverk på Gazastripa, samt nokre bruer. Ein får rekna med at det var ein veldig terroristisk innstilt kraftstasjon. Kanskje var han til og med kraftnasjonalistisk?

Slikt skjer heldigvis ikkje i Noreg. No i alle fall.

Enda bra at vi har ei regjering som skjønar kven som fortener støtte!

Patent på liv?

2006-06-22T14:33:00.000+02:00

For eit par dagar sidan kunne regjeringa stolt meddela at dei gjekk inn for å endra patentreglane i WTO. Det dreier seg om det såkalla TRIPS-avtaleverket, det vil seie avtalen som omfattar regelverk for såkalla "intellektuell eigendom". Det regjeringa vil gjera, er at dei vil innføra ei opplysningsplikt i samband med patentsøknader som omfattar genetisk materiale, slik at dei som søker om patent må oppgi kva for område/land dei har henta genmaterialet og kunnskapen frå. Det er sjølvsagt nesten umogleg å vera usamd i at dette er ein god idé, og det er fint at regjeringa fremmer dette.

MEN: Det spørsmålet eg sitt att med er kvifor det i det heile teke skal vera lov å ta patent på genetisk materiale. Dette er jo som sikkert mange veit, eit kontroversielt emne i Noreg. SV har dette ståande i sitt arbeidsprogram:
"SV går imot forslag om å utvide patentrettigheter til å gjelde patent på liv."

Sp på sin side har dette i sitt program:
"Senterpartiet vil ikke gi adgang til å ta patent på liv, planter, dyr og mikroorganismer. Norsk patentlovgivning må skjerpes for å ivareta dette.

Eg syns derfor det hadde vore mykje tøffare om regjeringa rett og slett gjekk inn for å UNNTA genmateriale frå alle internasjonale patentregelverk, dvs. at det ikkje skal vera nokon internasjonal anerkjenning av "retten" til patent på genmateriale.

No går det an å innvenda at dette er ei ikkje-sak sidan vi gjennom EØS-avtalen allereie er påtvunge patent på liv. Men eg syns ikkje ei slik innvending held. For EØS-avtalen kan vi gå ut av, medan vi no pratar om frihandelsregelverket som skal vera gjeldande i heile verda, gjennom WTO-systemet.

Etter mitt syn er det komplett absurd at nokon skal kunne ta patent på levande organismer - arvematerialet vårt er ikkje ein vare som kan handlast og kjøpast!

Det afghanske korthuset

2006-06-19T09:43:00.000+02:00

(Denne appellen holdt jeg under demonstrasjonen foran Oslo Domkirke fredag 16/6. Deler av den har også stått på trykk i Nationen og Adresseavisen)

Helt siden afghanerne innleda sultestreik på plenen foran Oslo domkirke i protest mot tvangsutsending, har ett spørsmål gnagd på sinnet til meg, og sikkert mange andre: Hvorfor denne steile insisteringa fra regjeringa sin side på at afghanerne må ut nå? Hvorfor er det ikke mulig å ta det litt rolig, og vurdere saken om igjen? Svaret er å finne i Norges Afghanistan-politikk.

Det er nå fire og et halvt år siden den USA-ledede koalisjonen, der Norge deltok, angrep Afghanistan og innsatte det sittende Karzai-regimet. Angrepet ble påstått å være et ledd i kampen mot internasjonal terrorisme, men skulle også skape stabilitet og fred i landet, og legge grunnlaget for et demokratisk og fritt styresett. Det var slike grunner som gjorde at det store flertallet blant norske politikere, med SV og RV som unntak, støttet krigen. Samme tankegang ligger bak at hele det norske Stortinget (også SV) nå stiller seg bak norsk deltaking i ISAF-styrken, som i løpet av sommeren vil være oppe i 18.000 soldater.

Det er ubegripelig naivt at norske politikere kan si at USA er villige til å bruke (fram til september 2005) ufattelige 66 milliarder dollar på å bringe frihet til afghanske bønder. Stormakter gjør ikke slikt – de handler ut fra egne interesser, geopolitisk eller økonomisk. Men det er unektelig vanskeligere å argumentere i norsk politisk debatt for at vi må støtte USA i deres streben etter å få innsatt et lojalt regime i Afghanistan, enn å hevde at vi deltar i en kampanje for menneskerettigheter i landet.

Problemet er at virkeligheten er i ferd med å innhente den ”idealistiske” norske utenrikspolitikken. Etter over fire år er Afghanistan voldeligere, krigen mer intens, og de ”lovlige” myndighetenes makt begrensa til en liten enklave rundt hovedstaden. Resten av landet styres av ”krigsherrer” – narkobaroner væpna til tennene. Tortur, henrettelser og forfølgelse av opposisjonelle er utstrakt. Selv i Kabul er det i ferd med å rakne: For to uker siden ble hvoedstaden rystet av voldsomme opptøyer mot de amerikanske styrkene. Minst sju demonstranter ble skutt og drept, og dusiner skadd. Karzai-regjeringa svarte med portforbud, og utstasjonering av panservogner i gatene. Og dette er i det som blir kalt den ”tryggeste” delen av Afghanistan!

Gjennom sin støtte til USAs okkupasjon av Afghanistan, har regjeringa og Stortinget gjort Norge medskyldige i den stadig forverra tilstanden for afghanerne. Men om regjeringa skulle innrømme at det er utrygt å sende folk tilbake til Afghanistan, som de sultestreikende krever, ville de samtidig innrømme at deres politikk de siste 4 åra har spilt fullstendig falitt: Afghanistan er på vei mot fullstendig borgerkrig og brutalitet, ikke frihet og demokrati.

Regjeringas politikk i Afghanistan er et korthus, og de sultestreikende er vindpustet som truer med å velte det. Det er derfor de ikke får bli.

Politiaksjonen i morges har et surrealistisk preg over seg. De oppnådde ikke å avslutte sultestreiken, de har ikke sendt noen til Afghanistan, og de fikk ikke fjerna leiren fra stedet vi står. Det de fikk gjort var å fjerne noen telt. Jeg er sikkert ikke den eneste som synes det er noe absurd over å bruke store politiressurser på å fjerne telt og toaletter fra folk som sultestreiker. Hva tenker politiet og Oslo byråd? At dersom de bare gjør situasjonen mer ulevelig for afghanerne, så vil de gi seg? Det er ingenting annet enn skammelig at bryådet på denne måten utpresser de sultestreikende. Meldinga fra de sultestreikende er klar: De blir her, leiren blir her, telt eller ei. Da er det minste politiet og Oslo kommune kan gjøre, å la dem beholde et minimum av ly og sanitærforhold!

Til regjeringa, og ikke minst statsråd Bjarne Håkon Hanssen har jeg en ting å si: Det er ikke for seint å snu. Ikke la jakta på Frps stemmegrunnlag, eller prestisjen over regjeringas afghanistanpolitikk gjøre dere blinde for sannheten: Afghanistan er ikke et trygt land, og det er ingenting som tilsier at det vil bli tryggere i nær framtid, snarere tvert imot. La afghanerne bli, stopp tvangsutsendingene!

Planøkonomi, no også for høgresida...

2006-06-14T15:36:00.000+02:00

Det er ikkje alltid like greit når ideologiske standpunkt skal bryna seg mot røyndomen. Røyndomen kan ha det med å vera vrang, og ikkje oppføra seg slik det ideologiske kartet skildrar. Dette har jo m.a. mi eiga rørsle opplevd, t.d. når våre rosenraude oppfatningar av Kina møtte den kalde og harde røyndomen. Det kan gjera vondt, men vonleg kan ein også læra noko av det.
Men det var altså ikkje oss sjølv det skulle handla om denne gongen, men høgresida, representert med flaggføraren sjølv: Høyre. Høyre er eit parti for meir marknad, mot sterk offentleg styring. Idealet er at marknaden vil sørga for mest mogleg effektiv organisering av samfunnet, om det får virka mest mogleg fritt, og dermed mest mogleg velstand for folk. Dei skriv på heimesida si:

Det offentlige skal konsentrere seg om de oppgaver som bør løses i fellesskap, ikke om detaljstyring. (...) Nøkkelen til verdiskaping, trygge arbeidsplasser og fortsatt velferd ligger i et godt fungerende privat næringsliv, redusert byråkrati, færre reguleringer, bedre kommunikasjoner, økt satsing på utdannelse og forskning og reduserte skatter og avgifter.

I Oslo er det ein fri marknad når det gjeld etablering av kioskar. Det har dei fleste som bur her fått med seg, i og med at ein ikkje kan gå ti skritt utan å støta på anten ein Narvesen, ein Deli de Luca, eller ein 7-11-kiosk. Dette har fått leiaren for St.Hanshaugen Høyre, Helge L'Orange, til å reagera:

Situasjonen i kiosknæringen i Oslo er alvorlig. Arbeidsdagene til kioskbetjeningen blir stadig lenger, inntjeningen stadig dårligere og kvaliteten synker. Dette er en utvikling som må snus. Siden 1999 har antallet kunder pr kioskkvadratmeter gått kraftig ned. Hovedforklaringen er et økende antall kiosker uten at antallet kunder øker tilsvarende. Hadde kommunen tildelt kioskløyver, kunne den bestemt antallet kiosker. Da kunne kommunen sørget for at markedet ville fungere, at kundene blir fornøyde og at næringen får rimelige kår.

Det er behov for å sette i verk strakstiltak som hindrer en ytterligere forverring av næringens betingelser inntil det er foretatt en total gjennomgang av Oslos kioskpolitikk. Derfor foreslås en midlertidig stans i etablering av kiosker, at det opprettes en arbeidsgruppe bestående av representanter for næringen, brukerne og kommunen som skal foreta en gjennomgang av situasjonen, og at det utredes hvilke kvalitetskrav som kan stilles til næringen hva gjelder opplæring og oppfølgning av den enkelte kioskekspeditør.

Ikkje nok med at L'Orange ropar varsku for dei tilsette sine vilkår, St.Hanshaugen Høyre har også krav til streng regulering av kioskmarknaden:

På bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:

1. Det innføres en midlertidig stans i etablering av kiosker, og nedsettes en arbeidsgruppe med representanter for næringen, brukerne og kommunen for å gjennomgå Oslos kioskpolitikk. På bakgrunn av arbeidsgruppens arbeid bes byrådet fremme sak for bystyret.

2. Byrådet bes utrede hvilke kvalitetskrav som kan stilles til næringen hva gjelder opplæring og oppfølgning av den enkelte kioskbetjent ved fremtidig tildeling av kioskløyve.

Høyre vil altså, i staden for å la marknaden styra kiosktilbodet, at eit politisk vald organ (bystyret og byrådet) skal gripa inn og NEKTA nye kiosketableringar. I tillegg skal ein stilla konkrete krav til vilkår for dei tilsette, før løyve vert gitt.

No er det jo opplagt at St.Hanshaugen Høyre ikkje primært grin over dei stakkars kiosktilsette - det er nok meir dei som DRIV kioskane dei er uroa over - konkurransen går nok kraftig ut over lønsemda, vil eg tru. Men jamvel har altså det konkrete utslaget av ein fri marknadsstyring på eitt konkret samfunssfelt fått høyrefolk til å ropa på planøkonomiske tiltak.

Det er slett ikkje ofte ein kan seia slikt til Høyre, men VELKOMEN ETTER!

Streik!

2006-06-02T14:38:00.000+02:00

Medan vi ventar i spenning på at lærarane skal våkne opp og gå ut i streik mot det råtne forhandlingsresultatet med KS, kan solidariske folk retta augene mot ein annan type streik: Dei afghanske asylsøkarane sin sveltestreik.
Rett borti gata frå kontoret mitt har ein gjeng med afghanarar sett opp ein provisorisk teltleir, der dei sveltestreikar mot den norske regjeringa sine planar om å kasta dei, og 2000 andre afghanarar ut av landet. I alt er det over 100 afghanarar som nektar å ete i protest.

Regjeringa, med pølse-Hansen i spissen, argumenterer med at det er trygt for dei å reisa attende til Afghanistan. Eller i alle fall til hovudstaden Kabul. Alt er jo relativt, og samanlikna med situasjonen andre stader i Afghanistan, der det hersker regulær geriljakrig mellom ulike motstandsrørsler og USA og NATO sine styrker (deriblant Norge!), er jo Kabul "trygg". Samstundes er det slik at måndag 29/5 var det svære opptøyer i Kabul mot dei amerikanske styrkene, der minst sju mennesker blei drept. For å "ordna opp" innførte regjeringa portforbod, og utstasjonerte tanks og pansra køyretøy i gatene. Eg tek meg i å lure på om Bjarne Håkon Hansen ville sett på det som "trygt" å flytte til ein by der folk vert skote i opptøyer i gata, og det står tanks på gatehjørna. Eg har mine tvil...

Regjeringa sitt fikenblad i saka er at FN sin høykommisær for flyktningar (UNHCR) har sagt at Kabul er trygt. No kan ein for det første innvenda at det er jo lov å ha ei meining uavhengig av FN. Men for det andre, er det grunn til å tru at UNHCR ikkje naudsynleg er heilt til å stole på i desse vurderingane. Det er opplagt at om UNHCR hadde sagt at hovudtstaden i Afghanistan ikkje er trygg eller under regjeringa sin kontroll 4 år etter invasjonen i Afghanistan, ville det ha vore ein alvorleg skrape for USA, som var primus motor i krigen mot Afghanistan. Vidare kjemd et at UNHCR har endra seg dei siste åra. I følge flyktningeekspert Barbara Harrell-Bond har UNHCR gått frå å vera ein organisasjon for å verna flyktningar, til å bli ein veldedig organisasjon i løpet av 1990-talet og utover. Hennar oppsummering, når ho vert konfrontert med den norske regjeringa sin politikk i Klassekampen i dag, er enkel: "Stop the nonsense, la Afghanarane få bli."

Ved første augekast kan det sjå ut som om regjeringa og Hnsen berre er motivert av ideen om å stela røyster frå Frp ved å verta lik dei. Men ser vi nærare etter, får Hansen sine handlingar meir logikk: Den norske regjeringa har satsa tungt på Afghanistan, militært. Noreg har sendt den største og skarpast utrusta avdelinga vi nokon gong har hatt ute, til å delta i ISAF-styrken, som skal ta over meir og meir av ansvaret i Afghanistan frå USA. Det ligg altså betydeleg prestisje og symbolsk investering i at det går bra i Afghanistan. Om den norske regjeringa innrømmer kor ille det faktisk står til der, vil det underminera heile det norske engasjementet i Afghanistan. Og då kan ein ikkje la Afghanarane få bli, for det vil tyda på at rapportane som har kome om kor bra alt går i Afghanistan og Kabul, har vore ein smule optimistiske, for å seia det forsiktig. Problemet er at regjeringa sin argumentasjon bygger på ein løgn: At det er trygt for folk i Kabul.

(For øvrig kan ein jo spørra seg om det hadde vore riktig å senda folk attende sjølv om regjeringa hadde rett om situasjonen i Kabul. Om det var full geriljakrig i Vestfold og Hedmark ville vi kanskje ikkje sett på det som naturleg å senda folk til Oslo, sjølv om det der var tryggare?)

Det er hårreisande at vi vurderer å tvangsutsenda familier til ein krigssone. RV støttar dei sveltestreikande sin kamp for å få bli i landet. Det bør du gjera også.

Kalddusj

2006-04-27T10:00:00.000+02:00

Statsminister Jens Stoltenberg var i Stortinget i går, for å svare på spørsmål. Blant spørsmålene var selvsagt eventuell støtte til Hamas-regjeringa i de sjølstyrte palestinske områdene på Vestbredden og Gaza. Dagfinn Høybråten og resten av (høyre)opposisjonen svingte seg opp. Høybråten var selvsagt veldig fornøyd med Støres linje, men nervøs for hva disse forferdelige SVerne sto for. Erna Solberg tok kaka med å hevde at Hallgeir Langeland kom med uttalelser "som grenser til antisemittisme".

Jens Stoltenberg sine svar, på vegne av regjeringa, må ha vært en kalddusj for påskeopprørerne i regjeringspartiene:
"Vi vil avvente spørsmålet om nye utbetalinger til vi ser hva slags politikk den nye Hamas-regjeringen faktisk gjennomfører. Vi støtter kravene som hele det internasjonale samfunnet har formulert, om at Hamas må avstå fra vold, anerkjenne staten Israel og respektere internasjonale avtaler"
Regjeringas linje står m.a.o. fast, ser det ut til: De vil gjerne støtte president Abbas, men ikke Hamas-regjeringa, med mindre Hamas endrer politikk. Det er en hyklerisk og usolidarisk politikk, og trist for alle palestinavenner.

Ellers kan NRK melde at Israel likevel ikke vil stille Ahmed Sa'adat (leder for PFLP) for retten for drapet på den israelske turistministeren Rehevim Zeevi, siden de ikke har beviser mot ham. Det er selvsagt gode nyheter, men gjør dermed innmarsjen i Jeriko tidligere i år ennå mer hårreisende. Israel invaderte med andre ord et 100% sjøstyrt palestinsk område for å bortføre en mann, på grunnlag av noe de selv ikke mener de kan dømme ham for! Men ikke tro at de dermed kommer til å innrømme at de har driti på draget, å nei, de regner fortsatt med at de kan få Sa'adat dømt, "for andre brot på tryggingslovene". For å si det slik: Om du leder et palestinsk parti og IKKE på et eller anna tidspunkt har brutt en av Israels rusenvis av "sikkerhetslover", vil jeg påstå at du har gjort en JÆVLA DÅRLIG JOBB...

Spørsmålet blir selvfølgelig: Vil Norge v/regjeringa nå kreve at Israel slipper Sa'adat fri? Han er jo faktisk lovlig valgt til det palestinske parlamentet...

Kan regjeringa snus?

2006-04-25T11:28:00.000+02:00

Forrige blogginnlegg frå mi side var prega av mismot, frustrasjon og sinne. Eg må innrømma at eg nok overreagerte ein smule, eventuelt trakk forhasta konklusjonar før saka er endeleg avgjort. Det er tydeleg at det er store rivningar internt i regjeringa, og ikkje minst lengre ned i regjeringspartia, om kva som skal vera Noreg si line andsynes Palestina. Og eg er i ferd med å øyna ei viss von om at fornuften kan sigra. Det kule påskeoppropet i Ap, SV og Sp var gledeleg å lesa, og har samla over 500 tillitsvalde i dei tre partia - ikkje dårleg! Støtta går høgast opp i SV (ikkje overraskande), men også mange Ap-folk har slengt seg på.

Spesielt glad vart eg då eg opna Klassekampen i dag og las Jo Stein Moen sin framifrå kronikk ("Om palestinsk støtte"). Moen skriv under som "nestleder i St.Hanshaugen Ap", og det let jo ikkje veldig imponerande. Då kan det vera greit å vita at Moen også er nestleiar i Nei til EU, tidlegare sentralstyremedlem i AUF, tidlegare politisk rådgiver i UD, og ein av dei næraste rådgivarane for Trond Giske. Ingen kven-som-helst med andre ord. Moen treff spikaren på hovudet:
"Foreløpig siste akt var en felles pressemelding der partilederne synes å være enige om at dette egentlig handler om forfallsdato på en regning, og ikke politikk eller politiske signaler. Gjør regjeringen noe som helst for å orientere omverdenen om hva som egentlig er gjeldende norsk politikk?
Mediene i utlandet fikk nemlig med seg den første versjonen - utenriksministerens - som sa at Norge fulgte EU og USA, og stoppet støtten"

Dette er kjerna i saka: Det held ikkje med interne, innenrikspolitisk motiverte "oppklaringar". Her må regjeringa reint faktisk uttala klart og tydeleg at det Jonas Gahr Støre sa IKKJE ER NORSK POLITIKK. Det er slik, og berre slik, at Noreg kan tre ut av utpressarane sine rekker. Vonleg kan påskeopproparane og andre få til dette - det vil tida vise.

Vår pro-israelske regjering

2006-04-20T09:47:00.000+02:00

Et av de politiske spørsmålene der jeg, og sikkert flere, hadde visse forhåpninger til den ikke-lenger-så-nye regjeringa, var i Palestinakonflikten. Riktig nok har Ap en lang og stygg tradisjon for å stå på Israels side, men med Sp, og ikke minst SV med på laget, kunne vi håpe på en i det minste litt mer balansert (dvs. ikke like eksplisitt pro-israelsk) politikk. Det var nok falske forhåpninger.

Striden om SV sitt standpunkt for boikott av Israel, der vår "dyktige" utenriksminister blamerte seg grovt, og Kristin Halvorsen ble tvunget til en ydmykende retrett, sådde en nagende tvil om hva som kom til å bli realitet i regjeringas politikk. Nå er tvilen borte, i alle fall for min del.

Saka er sjølsagt den norske bistanden til de palestinske sjølstyremyndighetene. Før jeg går løs på den siste utviklinga, kan det være verdt å minne om noen enkle fakta:
1) Sjølstyremyndighetene har "makt" over en forsvinnende liten del av historisk Palestina, og selv i de områdene som er erklært "sjølstyrt", tar Israel seg til rette når det passer dem.
2) Israels politikk, med hundrevis av veisperringer, egne lukke veier på Vestbredden for bosettere, og bygging av en folkerettsstridig mur, gjør det komplett umulig for palestinerne å bygge opp en sjølstendig økonomi. Når Israel i tillegg holder tilbake skattemidler til palestinerne, sier det seg selv at de er komplett avhengige av det internasjonale samfunnets bistand for å drive elementære tjenester som skole, helse, sikkerhet og mye annet.
3) Israel har nylig tatt mange aggressive skritt: De konfiskerer store deler av Jordan-dalen, de fortsetter bygginga av muren, og de har til og med annonsert, fra regjeringshold, at de vil gjennomføre utenomrettslige likvideringer av palestinske politikere.
4) Hamas har, uansett hva man mener om deres program, vunnet valget i de sjølstyrte områdene på til dels oppsiktsvekkende demokratisk vis, gitt situasjonen.

Det er altså i denne situasjonen at Jonas Gahr Støre har uttalt at Norge vil fryse utbetalingene til palestinerne, inntil Hamas endrer politikk på vesentlige områder. Vi kjenner etterspillet: Sentrale SVere holdt seg i ro, etter å ha fått SMS-lovnader om at bistandsminister Erik Solheim skulle komme med en "presisering", som ville rette opp inntrykket. Presiseringa kom, og var ikke noe mer enn at saka skal opp i mai, og vedtas da.

Det kan ikke herske noen tvil om at dersom utenriksministeren og bistandsministeren gir ulike inntrykk av hva som er norsk politikk, så veier utenriksministerens ord tyngst. Skulle vi trodd på Solheims beroligende ord, måtte dermed enten Støre selv sagt seg enig i Solheims tolking, eller statsministeren bekrefta Solheims ord. Så er det altså det motsatte som skjer: Jens Stoltenberg uttalte til NRK tirsdag 18/4 at "det ikke er riktig å gi støtte til Hamas-regjeringen så lenge den ikke avstår fra bruk av vold. Der må vi se at de går videre med å innfri de krav det internasjonale samfunnet stiller før man går videre med økonomisk støtte".

På bakgrunn av dette får nestleder i SV, Audun Lysbakken sin forsikring om at regjeringa ikke gjennomfører noen frys av bistand til palestinerne, mest av alt karakter av ønsketenking. Det er åpenbart bra at SVs nestleder uttrykker disse meningene, men bildet står fast: Norsk politikk er, for omverdenen sin del, i dag å støtte EU og USA sin utpressingspolitikk mot palestinerne.

Spesielt kvalmende er det at regjeringa prøver å gi skinn av at de er like strenge mot Israel som mot palestinerne. Alle vet at de "kravene" Norge stiller til Israel er tomme ord, uten noen som helst reell makt bak seg. Israel har god trening i å drite langt i hva "det internasjonale samfunnet", bl.a. gjennom nesten enstemmige FN-resolusjoner krever av dem. Grunnen til at Støres ord her blir reint hykleri er at regjeringa eksplisitt, nå sist gjennom boikottstriden, har avvist å gjennomføre noen som helst økonomiske sanksjoner mot Israel.

Kontrasten er slående: Palestinerne skal utsettes for økonomisk utpressing, Israel skal ikke. Med mindre regjeringa snur, og enten oppgir utpressingspolitikken mot palestinerne, eller setter makt bak kravene mot Israel, så er fasiten klar: Norge har valgt side for Israel. Det må være en bitter pille å svelge for de mange palestinavennene i SV!

Borgarskapet – Arbeidarklassen 2-0

2006-04-04T16:43:00.000+02:00

Tariffoppgjer er noko av det kulaste som fins for sosialistiske nerdar som meg. Det er den tida i året då det faktisk er heilt legitimt å driva klassekamp, og der arbeidarane sine interesser klart og tydeleg vert satt opp mot kapitalistane sine. Andre kosar seg med RBK mot Real Madrid, eg kosar meg når LO står mot NHO.

I årets oppgjer står mykje på spel. Ein ting er dei opplagte tinga, som å få skikkeleg løn, og ikkje minst få gjort noko med kvinnelønna. Men utover det er det to prinsipielle spørsmål som kampen står om: Sosial dumping og AFP (Avtalefesta Pensjon). Dessverre kan det sjå ut som om kapitalistane har trekt det lengste strået i begge tilfella, denne gongen.

Kampen om AFP-ordninga er i realiteten ein slags omkamp om den store, stygge pensjonsreforma som eit fleirtal på Stortinget trumfa gjennom på udemokratisk vis rett før valet (og som dei ”raudgrøne” godtok i Soria Moria-erklæringa). Eit prinsipp som vart nedfelt i reforma er at dei pensjonsrettane du tener opp i arbeidstida di skal fordelast på kor lang tid du (antakelegvis) har som pensjonist – såkalla levealderjustering. Det tyder at om forventa levealder går opp med 1 år for deg, så skal du få litt mindre per år i pensjon – du skal nemleg få same totale sum. Kva har så dette med AFP å gjera? Jo, AFP er basert på at folk har tilkjempa seg retten til å gå av tidlegare enn den rekordhøge pensjonsalderen i Noreg. I staden for ved 67 år, kan ein gå av som AFP-pensjonist når ein er 62. Ei fin ordning for dei som er slitne etter ei lang yrkeskarriere, som hjelpepleiarar, bussjåførar eller liknande.

Men om pensjonen din skal fordelast over den perioden du er pensjonist, vil jo det føra til at ein får mindre i pensjon om ein går av ved 62 i staden for 67 år, især sidan ein ikkje lengre har den såkalla ”besteårsregelen” lengre, men ”alleårsregel”. Alternativet er at staten eller arbeidsgivarane betaler det det kostar ekstra. Når LO har stilt som vilkår for å akseptera pensjonsreforma at AFP-ordninga skal bestå uendra, er det m.a.o. i strid med heile intensjonen i reforma – nemleg å pressa folk til å jobba lengre. Derfor var det løfterikt når det vart varsla at folk var villige til å streika for AFP-ordninga.

Så kjem oppgjeret, og det ligg an til konfrontasjon. Det er då Staten, her representert ved Statsministeren, grip inn, og stiller seg på Kapitalen si side. Jens Stoltenberg skriv i eit brev til LO v/Gerd-Liv Valla følgande:

” En tilpasset AFP-modell må understøtte de målene som er satt for et nytt pensjonssystem, bl.a. slik at samlet årlig pensjon fra folketrygden og andre ordninger øker ved å fortsette i arbeid etter fylte 62 år.

(...)

Regjeringen vil da for sin del være innstilt på å fremme en proposisjon for Stortinget om videreføring av de særskilte skattefordelene til 1. januar 2010, samt å videreføre dagens regler for poengopptjening i samme periode.”

Kva tyder dette i praksis? Jo, det tyder at du får lågare pensjon om du vel å gå av som AFP-pensjonist ved 62 år, og at dette vil tre i kraft frå pensjonsreforma trer i kraft, dvs. 2010. M.a.o. er heile poenget med AFP vekke – du kan godt gå av etter at du har blitt 62 år, men då vert du fattigare. Arbeidarane må altså velga: Kvile etter eit langt arbeidsliv, eller penger. Det er Stoltenberg si line som vert avgjerande for korleis dette fungerer mellom ”partane i arbeidslivet”. Eg trur mange arbeidsfolk kjem til å verta steike forbanna når det kjem til at dei skal ta ut pensjon, og det viser seg at dei har blitt rana. For liksom å gni det inn at Jensemann er på parti med rikfolka, har han også lagt til denne passusen til slutt i brevet, som ”motytelse” for at regjeringa er så ”snille”:

” Regjeringen forutsetter samtidig at det gjennomføres et moderat lønnsoppgjør, med en lønnsvekst mer på linje med våre handelspartnere, slik at arbeidsplassene trygges.”

Hei, arbeidarklassen: Ikkje berre skal vi ta frå dykk pensjon med mindre de held dykk i jobb til de er minst 67 år, men i tillegg krev vi at de ikkje stiller skikkelege lønskrav. Helsing Jens Stoltenberg, leiar i Det Norske Arbeiderpartiet... (og resten av regjeringa!)

Så var det sosial dumping. Eit sentralt krav frå fagrørsla har vore at ein må få innsyn i kva for løns- og arbeidsvilkår som fins i ulike bransjer, så ein kan få det fram i lyset når arbeidskjøparane hyrer inn folk til luseløn eller på slavekontraktar. Informasjonstilgong er eit viktig våpen for dei som vil slåss for skikkelege løns- og arbeidsvilkår. Dette spissa seg til i oppgjeret i byggebransjen, der det har vore avdekt mange tilfelle av sosial dumping. Og det kunne sjå ut som om Fellesforbundet hadde vunne gjennom: Dei tillitsvalde skal no etter at partane vart samde, få innsyn i arbeidsavtalane, sjølvsagt anonymisert i tråd med personvernlova. Men så kjem vi til punkt 3.3 i meklingsmannen sitt kompromiss:

”Det er en forutsetning at de lønns- og arbeidsvilkår som bedriften blir bedt om å dokumentere er tilstrekkelig anonymisert og ikke strider mot lov. Virksomhetens behov, eksempelvis konkurransemessige forhold, kan tilsi at informasjon ikke bør gis videre. I slike tilfeller kan arbeidsgiver pålegge tillitsvalgte og eventuelle rådgivere taushetsplikt. Taushetsplikten gjelder også etter utløpet av vedkommendes mandatperiode. Det er ingen taushetsplikt i forhold til å gi informasjon videre til relevant offentlig myndighet.”

I klartekst: Arbeidskjøparane kan pålegga dei tillitsvalde å halda kjeft om informasjonen dei får, om det passar dei (”virksomhetens behov”), dvs. truleg alltid, når det er snakk om noko som er kritikkverdig. Ikkje berre det, men denne taushetsplikta gjeld også etter at dei har slutta som tillitsmenn, eller eventuelt slutta i jobben! Det einaste dei tillitsvalde kan gjera er å klaga til offentlege tilsyn. Det er jo greit nok, problemet er berre det at det ikkje er ulovleg å lønna folk dårleg, eller å gi dei dårlege arbeidsvilkår. Så lenge det du gjer er innafor norsk lov, så kan ikkje offentlege tilsyn gjera noko som helst. Som våpen mot sosial dumping er dette med andre ord verdilaust. Det er ikkje rart at kapitalistane gliser:

” - Jeg er godt fornøyd med forhandlingene som nå er sluttført med Fellesforbundet. Vi måtte gi oss på noen punkter, men har fått gjennomslag for det vi synes er viktigst, sier Norsk Industris administrerende direktør Stein Lier-Hansen”

Nokon vert triste og lei seg når Real Madrid bankar RBK. Sjølv vert eg trist og sint når borgarskapet tek grundig innersvingen på arbeidarklassen. Ekstra sint vert eg over at domaren (regjeringa) heilt tydeleg er partisk, og gir motstandarane våre gratismål.

Men dei skal vita dette: Vi kjem grusomt attende!

Oljebasert kamelforgylling

2006-03-31T14:38:00.000+02:00

I dag har jeg vært på pressekonferanse i regjeringskvartalet. La oss si det sånn at de er litt mer fancy enn de RV har en gang imellom...
Uansett, etter at jeg hadde gått forbi de kule demonstrantene fra miljøbevegelsen og kommet meg innendørs, fikk jeg en tung ladning papir i hendene: Stortingsmelding nr. 8 (05-06) "Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan)". Det dreier seg altså om den heteste miljøpoteten den nye regjeringa har hatt mellom hendene: Olje i nord. Og det er et sviende nederlag for miljøbevegelsen, og for SV.

SV har, i likhet med RV, programfesta at de ikke ønsker oljeboring i Barentshavet eller utafor Lofoten. Konkret lovde de velgerne dette: "SV vil gå imot petroleumsaktivitet i Barentshavet og rundt Svalbard, og foreslå at Lofoten skal være et petroleumsfritt område." Begrepet "Petroleumsfritt område" er skapt av norsk miljøbevegelse, og innebærer at visse områder anses som såpass sårbare at de aldri skal åpnes for olje- eller gassutvinning. Litt som naturreservater til vanns, med andre ord. Det er dette som ligger i begrepet varig vern.

Men varig vern ble det gjort utrykkelig klart at regjeringa på ingen måte går inn for. Jens Stoltenberg uttalte, til mye nikking fra Helen Bjørnøy og Odd Roger Enoksen, at det kun finnes to statuser for havområdene på norsk sokkel: De som er åpnet for utvinning, og de som ikke er åpnet. Noe varig vern finnes ikke som kategori - og skal tydeligvis heller ikke finnes. Både han og Enoksen understreket også hvordan regjeringa gjennom denne konsesjonsrunden åpnet mange nye felter, både i Barentshavet og andre steder, for utvinning og leiting. I Stoltenbergs ord: "Løsningen i denne planen er i tråd med historisk tradisjon i norsk oljeforvaltning: Skrittvis, balansert tilnærming." I klartekst: Dette er stø kurs, i god gammel Ap-tradisjon. "Slik gjorde vi det når jeg var med på å åpne mange felt i tidligere regjeringer også", sa Jensemann med et smil.

Så har det kommet med et fikenblad for SV og Sp: Noen områder, deriblant Nordland VI og VII, skal ikke åpnes for utvinning i denne Stortingsperioden. Det er jo fint. Problemet er bare at det ble tydelig kommunisert på pressekonferansen at planen skal revideres i 2010. Da får m.a.o. oljebransjen en ny sjanse til å få åpna de feltene som ennå ikke er åpna. Det er i det hele tatt svært vanskelig å få øye på hva SV/Sp har vunnet i denne saka i det hele tatt.

Det tristeste med hele seansen var derfor å se hvordan Bjørnøy entusiastisk omfavna planen, og framstilte den som "klok og balansert", noe hun var "stolt over å presentere", et dokument "hele regjeringa mener er et godt resultat." Sjelden har jeg sett en politiker så entusiastisk hylle sitt eget nederlag, både for partiets og sitt eget fagdepartements del.

Audun Lysbakken, SVs nye nestleder, skrev i en kommentar i Klassekampen at SV ikke måtte framstille de nødvendige kompromissene som store seire, om ikke partiet skulle forsvinne i dragsuget. Kloke ord. Men i dag var det andre i SV som hadde ordet, og de ga en uforglemmelig leksjon i forgylling av kameler.

Er Norge et flyktningeparadis?

2006-03-21T14:21:00.000+01:00

Innvandring har blitt et hett debattema den siste tida, både i Klassekampen og andre steder. En av de som har ført an i den nye bølgen av debattinnlegg er bakmannen til nettstedet honestthinking.org, Ole Jørgen Anfindsen. Han har brukt mye spalteplass på å hevde at Norge har en naiv innvandringspolitikk, og at vi risikerer å måtte forholde oss til et muslimsk flertall i Norge om 40-50 år. Til gjengjeld har han blitt imøtegått av forskere ved Statistisk Sentralbyrå, som hevder at han bygger sine analyser på sviktende empirisk grunnlag. Det som derimot har vært så og si totalt fraværende i debatten er en drøfting av årsakene til moderne folkevandringer, og hvordan norsk asylpolitikk faktisk fortoner seg. Det er min mening at måten denne debatten har blitt ført fører oss inn på et blindspor, som stort sett tjener ytre høyre i politikken. En diskusjon om realitetene bak de demografiske tallene kan kanskje bidra til å snu dette.

De aller aller fleste ønsker stort sett å bo der de kommer fra, enten det er Porsgrunn, Pakistan eller Polen. Det er en typisk arrogant vestlig holdning å tro at alle "egentlig" har lyst til å bo i Europa eller Nord-Amerika. De aller fleste kommer da heller ikke hit når de flykter, men oppholder seg i nærområdene. En minoritet kommer til "Vesten". Bakgrunnen for at det foregår massive folkeforflyttinger er nød, i dag, som tidligere i historia. Grunnene kan være mange: Krig, diktatoriske politiske forhold, miljøkatastrofer eller hungersnød, men felles for dem alle er at det er sterke ytre faktorer som gjør at folk føler seg tvunget til å dra fra hele livet sitt og søke lykken andre steder. Og både "Vesten" generelt, og Norge spesielt har ikke sjelden et relativt sterkt medansvar for problemene som rammer folk i den tredje verden. Et par eksempler:

En av de største enkeltgruppene av flyktninger og asylsøkere som har kommet til Norge de siste åra er Tsjetsjenerne. Russlands krig mot det Tsjetsjenske folket har så langt krevd opp mot 30.000 sivile menneskeliv, og drevet over 300.000 folk på flukt. Dette har så langt ikke avfødd mer enn sterk ordbruk fra norske myndigheters side. Norske myndigheter gjør seg fortsatt lekre for russerne, for å inngå "strategiske avtaler" om bruk av olje- og gassressurser.

Irakere er en annen viktig gruppe blant flyktninger og asylsøkere til landet. USAs folkerettsstridige krig mot Irak har så langt kosta over 100.000 mennesker livet. George W. Bush regner fortsatt Norge som en del av "de villige" landene som støtter USA, og norske NATO-soldater deltar i okkupasjonen av Irak. Nore trener villig opp irakiske quislinger for USA.

Både Irakerne og Tsjetsjenerne vil komme inn under den skremmende felleskategorien "muslimer", som Anfindsen er redd skal gjennomføre "Islamsk revolusjon" i Norge i 2050.

Jeg kunne fortsatt med å gi slike eksempler, eller lagt fram fakta om norsk økonomisk politikk mot fattige land. (U-landa har fortsatt 2,8 milliarder i gjeld til Norge). Men jeg regner med at våkne lesere kjenner mange av disse opplysningene fra før.

Enhver diskusjon om "innvandringspolitikk" som ikke tar for seg årsakene til at folk er på flukt fra krig og nød, blir en falsk debatt. Det er strukturell undertrykking av brorparten av jordas befolkning, gjennomført av de rike landene, som skaper de aller fleste problemene som gjør at folk kommer til oss og ber om beskyttelse. Likevel er det påfallende at det svært sjelden er de som er "bekymret" over den "økende innvandringen" som tar til orde for en mer rettferdig verdensorden, eller står på barrikadene mot krig og utbytting. Snarere er det de samme kreftene som er kritiske til den strenge flyktninge- og asylpolitikken, som også i praksis viser seg solidariske med ofrene for de rike landas herjinger. Det er vi som jobber for gjeldsslette for uland, mot krig mot Irak, og mot den massive norske våpeneksporten - for å nevne noe – ikke Carl I. Hagen eller Vidar Kleppe.

FNs flyktningekonvensjon bygger på erkjennelsen at det ikke er den enkeltes skyld at hun er nødt til å flykte. Snarere anerkjenner den at politiske og humanitære forhold gjør det nødvendig å søke tilflukt i andre land og verdensdeler, og pålegger landene å gi beskyttelse til folk som har behov for det. Konvensjonens artikkel 33 stadfester at Norge ikke har lov til å sende folk tilbake til land eller territorier der de kan være i fare på grunn av rase, religion, nasjonalitet, sosial tilhørighet eller politiske oppfatninger. Dette er integrert i norsk lovverk gjennom Utlendingslovens §15.

Etter RVs syn burde det være like legitimt å kreve beskyttelse på grunn av ekstrem nød, som på grunn av direkte forfølgelse, ikke minst fordi den internasjonale fordelinga er såvidt skeiv og urettferdig. Det er rett og slett vår forbannede plikt å ta imot folk på flukt, så lenge vi både politisk og økonomisk er en del av en verdensorden som skaper ekstrem nød.

Om Anfindsen og andre ligger våkne om natta og bekymrer seg for at Norge har en liberal asyl- og flyktningepolitikk, kan de ta det helt med ro. Norge har gradvis fått strengere og strengere flyktningepolitikk. Til tider når dette absurde høyder, som ved fenomenet "ureturnerbare flyktninger". Norsk politikk har skapt en kategori mennesker som staten på ingen måte vil innrømme opphold i landet, men som det samtidig er umulig å sende tilbake til landet de kommer fra. Disse er så og si rettsløse, og til og med grunnleggende nødhjelp, som støtte til mat og husly, ønsker mange politikere å nekte dem.

Av alle som søkte om asyl i Norge i 2003 fikk 71% avslag blankt. I 2004 steig dette til 72,8%. Av dem som fikk opphold, fikk bare noen få faktisk asyl, de aller fleste fikk opphold på humanitært grunnlag, som innebærer svakere beskyttelse. Samtidig er tallet på folk som søker asyl i fritt fall. Fra 2003 til 2004 sank tallet på asylsøknader fra 15.600 til 7.900. Hovedgrunnen for tilbakegangen er at regelverket i Norge har blitt strengere, i tråd med den generelle innstramminga som har skjedd i hele Europa. Det er grunn til å rope et kraftig varsko over denne utviklinga. Det er overveiende sannsynlig at Norge i dag kaster ut folk som har behov for beskyttelse.

Mange asylsøknader blir heller ikke behandlet selvstendig av norske myndigheter. Etter at Norge trådte inn i Schengen-samarbeidet, følger vi den såkalte Dublin-konvensjonens forordninger, som stipulerer at asylsøkere som har levert inn søknad i ett av Schengen-landa, ikke har rett på å få sin søknad behandlet i andre Schengen-land. Ifølge UDI ble i alt 26% av alle asylsøknader i Norge i 2004 "behandlet etter Dublin-forordningen". Dette er en pen måte å si at søknadene rett og slett ble avslått uten reell behandling i Norge.

Det er denne realiteten som til nå ikke har kommet fram i debatten om innvandring i Klassekampens spalter. Anfindsen og SSB kan diskutere demografi til de blir blå i trynet, men det debatten til sjuende og sist koker ned til er: Skal vi innføre enda strengere flyktninge- og asylpolitikk enn det vi har i dag?

Mitt svar er et klart nei, og ingen folketallsmessig skremselspropaganda vil rokke ved det.

Stopp Terminator!

2006-03-17T15:08:00.000+01:00

Nei, eg pratar IKKJE om denne karen...

Derimot meiner eg eit spesielt kjipt produkt av moderne genteknologi: "Terminator-gen". Konseptet er at ein byggar inn eit gen i kornsortar som gjer at du godt kan plante frø, og få kornaks som resultat, men frøa desse aksa produserer er sterile. Det vil si at dei ikkje sjølve er i stand til å bli nye plantar.

Dette må vera noko av det aller mest unyttige og skadelege eg nokon gong har vore borti. Sjølv for eit kapitalistisk system som ellers er bra på å utvikla saker og ting ingen har bruk for, er dette ein højdare. Den einaste "nytteeffekten" av slike sterile frø er at det tvinger bønder til å kontinuerleg kjøpa nye frø frå såkornselskap, i staden for å gjera det rasjonelle, nemleg å ta vare på litt av kornet etter haustinga, og nytta desse til å så neste avling.

Ein har altså klart å frambringa eit produkt som har som fremste eigenskap at det hemmar landbruksproduksjonen. Go capitalism!

No kan dette på ein måte kalla på latteren, men det er eit reelt politisk problem knytta til dette: Mange bønder i fattige land er avhengige av å kjøpa såkorn, og om FN sitt midlertidige moratorium på sal av terminatorfrø skulle bli oppheva, som m.a. frøgiganten Monsanto ivrer for, kan bønder i 3. verda risikera å bli lenka fast som frø-leilendingar til internasjonale biotek-gigantar. Det blir som jordbruks-narkotika: Har du først teke første dose, er du hekta, og blir avhengig av dealeren, som seinare kan skru opp prisen.

RV har slutta seg til ein internasjonal kampanje mot terminator-teknologien. Det vonar eg mange mange fleire gjer også.

"That terminator is out there. It can't be bargained with. It can't be reasoned with. It doesn't feel pity, or remorse, or fear. And it absolutely will not stop, ever, until you are dead."

WTO og boikott av Israel

2006-03-16T16:05:00.000+01:00

Som mange sikkert har fått med seg pingla fylkestinget i Sør-Trøndelag ut på sitt møte 7. mars. Anført av Ap snudde flertallet, og gjorde om vedtaket om boikott av Israel de hadde fatta i fjor høst. Bare RV og SV sto igjen med æra i behold. Tusen takk, Sør-Trøndelag Ap, dere får en knust singel i posten og en pakketur til Hebron, der dere kan få lov til å følge palestinske skolebarn til skolen, mens israelske bosettere kaster stein og bæsj på dere.
Spøk til side: Debatten som fulgte i kjølvannet av vedtaket i fylkestinget i høst er viktig, fordi det angår muligheten vi har til å innføre effektive sanksjoner mot apartheidstaten Israel. Utenriksdepartementet påsto i brev til Sør-Trøndelag at boikott var ulovlig, fordi det brøt med Norges folkerettslige forpliktelser i EØS og WTO. De fikk svar på tiltale fra Peter Ørebech, økonomiprofessor ved Harvard, som på sin side hevda at boikotten er lovlig. Nå har det kommet et nytt innspill: Torje Sunde, som er jurist og spesialist i internasjonal handelsrett, hevder i et innlegg i Klassekampen i dag at UD hadde rett: Boikott er i strid med WTO så lenge FN ikke har vedtatt sanksjoner mot landet.
For meg er det selvsagt umulig å dømme om hvem som har rett i denne tvisten, men jeg vil peke på hvor alvorlig det er om UD og Torje Sund har rett: Da står Norge i realiteten uten sanksjonsmuligheter mot Israel. For i FN-systemet kan den (mest) demokratiske forsamlinga, generalforsamlinga, bare vedta uttalelser og fordømmelser, men kan ikke iverksette sanksjoner. Det er det bare sikkerhetsrådet som kan, og det er gitt at USA kommer til å legge ned veto mot alle forsøk på å få til økonomiske sanksjoner mot Israel.
Det er hårreisende udemokratisk dersom det er slik at norske demokratiske institusjoner skal være bundet på hender og føtter, og forhindret fra å gjøre noe håndfast mot Israel, på grunn av WTO. Dette legger bare ennå en grunn til de allerede mange mange grunnene til å si opp både WTO- og EØS-medlemskapet. Skal vi bli forhindra fra å ha en egen utenrikspolitikk i markedsfundamentalismens navn?

Fritt Palestina! Boikott Israel!

Sa'adat er i live

2006-03-15T10:26:00.000+01:00

Vel, så vart ikkje Ahmed Sa'adat drept i går likevel. Etter mange timar overga dei seg, og er i israelsk varetekt. Faren er sjølvsagt ikkje over, men det er jo sannsynleg at dei heller vil få han dømt i ein godt publisert rettssak, og så bure han inne for godt, i israelske fengsel.

Hykleriet til USA kjenner ingen grenser: Dei ber no "begge parter om å besinne seg", og påstår at det var palestinarane sin feil at USA trakk seg ut av fengselet, rett før Israel gjekk til åtak. Talsmannen for amerikansk UD, Sean McCormack, var til og med frekk nok til å si at "the Palestinians had been told repeatedly of concerns over the safety of U.S. and British monitors at Jericho prison". Med andre ord: Han legg skulda på palestinarane. Kven var det McCormack var redd for? Det har jo faktisk ikkje vore palestinarar som har gått til åtak på fengselet - dei einaste som har gjort det, er den israelske hæren, med tanks, bulldozere og apachehelikoptre.

Israel sin aksjon er nok eit klart brot på folkeretten, men også på Oslo-avtalen: Jeriko er sjølvstyrt, og den israelsk hæren har ingen adgang der. No er det lite pent å seia om Oslo-avtalen - han er lagd for å sikra israelsk dominans, og hindra ei reell palestinsk frigjering. Men jamvel syner jo dette åtaket at avtalen ikkje er verdt papiret han er skrive på, om Israel finn det for godt å bryta han.

Og kva meiner så Noreg? Ingenting, kan det sjå ut til. Dei har i alle fall ikkje kome med ein einaste kommentar så langt. Dei ventar vel på instruks frå over dammen, tenkjer eg...

De dreper kameraten min!

2006-03-14T15:36:00.000+01:00

Jeg må innrømme at jeg er ganske opprørt akkurat nå. I januar var jeg i Palestina, som valgobservatør. Under oppholdet hadde vi møter med mange ulike politiske parti. Vi var også så heldige at vi fikk sjansen til å treffe lederen for PFLP, som er det største venstresidepartiet i Palestina. Lederen for PFLP heter Ahmed Sa'adat, og han sitter i et palestinsk fengsel i Jeriko. Eller SATT, er trolig riktig tidsangiving når du leser dette. For mens jeg skriver driver Israelske soldater og stormer fengselet.
De britiske og amerikanske fengselsvaktene, som skulle fungere som en sikkerhetsgaranti for fangene, trakk seg ut kort tid før israelerne angrep, i noe som opplagt er avtalt spill. Israel veit at dersom de hadde drept en britisk vakt, hadde det blitt internasjonalt oppstyr. Når det "bare" er palestinske fengselsvakter som dør, er det jo ikke så farlig...

RV krever at den norske regjeringa må protestere. Men jeg må innrømme at jeg har lite håp om at Sa'adat kommer ut av dette i live. Israel vil ha ham død, og da ligger han tynt an. Det spiller ingen rolle at han aldri har blitt dømt, og at han er valgt som palestinsk parlamentsmedlem i valget i januar.

Spesielt kvalmende er det at dette trolig er et kynisk spill som en del av den israelske valgkampen. Regjeringa i Israel, med Ehud Olmert i spissen, trenger å sikre seg popularitet, og hva er vel da bedre enn å ta livet av noen oppsetsige palestinere?

Det er ganske rart å tenke på at mannen jeg møtte for kort tid siden, nå sitter forskansa i en fengselscelle, klar til å dø.

Jeg skrev reisebrev for Klassekampen da jeg var der nede, og her er det jeg skrev etter møtet med PFLP-lederen:

Fangen på fortet

Ved siden av veien når vi nærmer oss Jeriko, står det en stein med påskrifta ”Sea level”. Etter det går veien bratt nedover, og vi nærmer oss et av de laveste punktene på jordoverflata. Vi er på vei inn i underverdenen, så å si. Fem minutter senere, etter at vi har passert først et israelsk, så et palestinsk checkpoint, ser vi fengselet på venstre side, omgitt av vakttårn og piggtråd. Det er dit vi skal.

”Kampen vi fører er ikke en isolert sak – det er en del av den globale kampen mot imperialismen. Jeg jublet når Chavez vant valget, og gråt da de skjøt Allende.” Mannen som sier dette er Ahmed Sa’adat, nyvalgt medlem av det palestinske parlamentet. Han er også leder for PFLP, og fange i et palestinsk fengsel her i Jeriko. Veien som har ført ham dit er kompleks.

37. august 2001, ett år etter utbruddet av den andre intifadaen, sendte et israelsk apachehelikopter raketter inn i kontoret til PFLPs leder Abu Ali Mustafa, og sprengte ham i fillebiter. PFLP sverget hevn, og 17. oktober tok de livet av den høyreorienterte turistministeren i Israel. Sa’adat var den nye lederen for PFLP, og Israel krevde at Arafat skulle fengsle ham. Etter mye politisk tautrekking gjorde de det. Han har aldri blitt dømt, men sitter i forvaring i et palestinsk fengsel, bevoktet av britiske soldater. Og han var PFLPs førstekandidat i valget.

PFLP vant tre plasser i parlamentet, og blir dermed del av de 13 representantene som ikke tilhører de to store blokkene, Hamas og Fatah. Han er fornøyd med valget for PFLPs del, selv om han ikke jubler over at Hamas vant. ”Men Fatah tapte på grunn av egne feil. De har ikke noe klart program for palestinerne, og det holder ikke bare å si at om og om igjen. De må lage et klart program.” Sa’adats løsning for den nåværende situasjonen er en revitalisering av PLO, med Hamas inkludert og ansvarliggjort. ”Vi må lage en felles enhetlig nasjonal strategi, for hele den palestinske frigjøringsbevegelsen.”, som han sier.

”Det finnes bare en løsning på konflikten mellom oss og Israel, og det er en felles demokratisk stat for alle. Vi kan ikke ha to stater, eller religiøse stater, alle må ha samme rettigheter.” sier han når vi spør om PFLPs visjon for området. ”Klarer du virkelig å tro på en en-statsløsning slik ting ser ut nå?” spør vi. ”Du vet, objektivt sett finnes det ingen annen vei. Det er som med Sør-Afrika: De prøvde mange ulike løsninger, men det var bare en som kunne lykkes – et felles demokrati for alle.”

Vi spør om israelerne noen gang kan akseptere en slik løsning. Han tenker en kort stund. ”I dag er det bare noen få i Israel som tenker slik, men om støtten til Israel fra USA og EU blir borte, vil de innse realitetene. Det finnes ingen annen vei.”

Kaffen er drukket opp, og det er på tide å bryte opp – for oss. Vi skal ut portene fra fengselet, hjem til fredelige Norge. ”Det betyr mye for oss palestinere at dere kommer hit og viser at dere bryr dere.” Vi tar ham i hånda og spør om vi ses neste gang i Ramallah, i parlamentet. Han smiler. ”Insh’allah!”

Dei skitne arbeidarane

2006-03-06T16:29:00.000+01:00

For ikkje så lenge sidan var eg på kino og så ”Gymnaslærer Pedersen”, bygd på boka av Dag Solstad. Eg skal ikkje her gå inn på ei grundig politisk analyse eller kritikk av han (Øy Moland! Den våpentreningsscena var vel ikkje heilt naudsynt eller?), men avgrensa meg til eitt konkret visuelt poeng.

Generelt er filmen briljant scenografisk og kostymemessig. Det er som vi er transportert attende til 70-talet. Det er riktige klede, riktig interiørdesign (for meg var det ei nostalgisk glede å sjå att tapetmønstra og stålampene), riktige bilar, riktig hårmote, ja rett og slett: Riktig utsjåande på filmen. Men ein ting skurra: Jan Klåstad, SuperProletaren.

Noko eg ikkje skjønte då eg las boka som 15-åring, men som framstår som veldig tydeleg no, er korleis alle dei sentrale karakterane i Solstad si bok (og dermed også filmen) er arketypar – Nina Skåtøy er borgardama som vart revolusjonær, Pedersen sjølv er den tvilande intellektuelle, Werner Ludal er den brennande revolusjonære som mistar trua. Og Jan Klåstad er den genuine arbeidaren. Korleis vert så Klåstad framstilt i filmen? Han er rufsete, for å seia det mildt: Langt, raggete hår, uflidd skjegg, slitte klede. Han ser ut som prototypen på ein 70-talsraddis. Men er det truverdig?

Eg trur det har skjedd ein av to ting her: Anten har ikkje Moland & co skjønt at Klåstad har denne symbolske funksjonen, eller så har dei latt seg forleda av sine eigne myter om korleis arbeidarklassen ser/såg ut. For Klåstad ser ikkje ut som ein ARBEIDAR. Han ser ut som ein STUDENTOPPRØRAR. Han ser ut som raddisslampen som luska rundt på universiteta og høgskulane. Mitt stalltips er at slik såg definitivt ikkje den norske arbeidarklassen ut på 1970-talet (og gjer det heller ikkje i dag). Er det noko som kjenneteiknar arbeidarklassen så er det at han er STREIT. Streit på grensa til det kjipe, vil sikkert mange si. Det er berre i middel- og overklassen det gir status å sjå uflidd ut, for der signaliserer det at ein ikkje bryr seg med materielle gode. Berre folk som sjølve er relativt vande med å ha nok av slike, syns det er eit poeng å signalisera nett det.

Men gjer det så mykje om Moland og gjengen har framstilt arbeidarklassen litt feil? I det store biletet, nei. Men det bidrar til å halda oppe myten om den skitne, uflidde og barbariske underklassen. Slik har middel- og overklassen alltid sett på dei lengre ned på samfunnsstigen enn seg sjølv. Ein skal ikkje undervurdera verdien av eit slikt nedlatande syn for å rettferdiggjera eigen dominerande stilling.

Sjølv har eg tenkt å freista å viska Klåstad frå filmen vekk frå netthinna, til fordel for slik eg alltid har sett han for meg: Streit kledd, kortklipt og anten glattbarbert eller med frisert skjegg.

Fattigskatten

2006-03-02T10:52:00.000+01:00

Du har helt sikkert gjort det selv. Gått litt duknakka forbi en av de mange tiggerne som står og sitter gatelangs i Oslo. Tenkt med deg selv ”Hva kan nå jeg gjøre?”. Noen ganger gir du kanskje en slant, andre ganger gjør en bare sitt beste for å unngå å møte blikket deres. Joda, det er ikke vanskelig å få øye på fattigdommen her i byen.

I det siste har et tredje alternativ dukket opp: Magasinet ”= Oslo”. Nå sist uke kjøpte jeg et eksemplar av siste nummer, fra en av fattiglemmene på Karl Johan. Han var som kollegene sine – litt rufsete kledd, men aktiv og engasjert i salgsarbeidet. Handelen var kjapt unnagjort, han var 20 kroner rikere, jeg fikk et delikat utseende og godt lagd blad. Jeg er ikke alene om å kjøpe bladet – opplagene har eksplodert siden oppstarten. De startet med skarve 10.000 blad, men måtte kjapt opp i hele 80.000.

Det er åpenbart et positivt initiativ, som lar folk bevare en viss verdighet, samtidig som det gir en helt reell bedring av situasjonen for over 300 folk (jevnlig ca. 100). Men det fikk meg til å tenke: Er det bare slik vi kan hjelpe folk som av ulike grunner blir fattige i Norge? Burde det ikke være mulig å gi dem støtte på et vis som ikke er avhengig av den private givergleden?

Svaret er å finne i et ord en skulle tro var blitt spedalsk i moderne politisk debatt: Skatt. La oss ta et tenkt eksempel, med utgangspunkt i ”= Oslo”. Når de selger ut hele sitt opplag, gir det en direkte støtte til de fattige på 1,6 millioner kroner, et tilsvarende beløp brukes til produksjonen. Det betyr i praksis at 80.000 personer hver bidrar med 40 kroner måneden. Oslo har ca. 400.000 private skatteytere. La oss si at man i stedet for å satse på prisverdige initiativ som ”= Oslo”, hadde innført en egen ”Fattigskatt”, en liten skatteøkning som skulle være øremerka arbeid for å hjelpe de fattige. Jeg tror langt de fleste av Osloborgerne syns det er greit å gi 20 kroner i måneden for å hjelpe fattige – 20 kroner er en cola på en kiosk. Dersom vi hadde godtatt en skateøkning på 20 kroner per måned, det vil si 240 kroner i året, ville det gitt Oslo Kommune 8 millioner kroner per måned til de fattige. Pengene kunne gitt bostedsløse steder å bo, annet enn gata eller lusne hospitser, de kunne sørga for mat til dem som trenger det, de kunne sikra bedre helsestell for fattige.

Jeg kan med hånda på hjertet si at det hadde vært helt uproblematisk for meg å avse disse kronene. Hva med deg? Er du villig til å tenke at dette skal vi løse i fellesskap, eller er det viktigere for deg med fortsatte skattelettelser?

Nå vet jeg at det nok er lite sannsynlig å få finansiert bedre vilkår for de fattige over skatteseddelen, ikke minst siden den nye regjeringa har lovd å ikke øke skattenivået utover 2004-nivå. Men det er jo lov å håpe. Inntil videre får jeg fortsette å kjøpe ”= Oslo”, og se på det som min egen lille fattigskatt.

Det danske ideal

2006-02-27T09:28:00.000+01:00

Hege Storhaug i Human Rights Watch uttalte til Klassekampen nyleg at ho såg på debatten i Danmark som eit forbilete for Noreg. I samband med det tenkte eg at eg skulle vidarebringe eit døme på kva som vert uttrykt i dansk offentleg debatt:

"Som en lavine oversvømmer jødene ikke alene Europa, men nu også over Danmarks grænser og ind over det ganske land. Det er utroligt som jødedommen, jødene og deres religion fylder i hverdagens medier i forhold til det antal jøder, som er her. Efterhånden virker det som om, at det er jødedomen og jødene, der sætter dagsordenen for, hvad der skal skrives og hvad der skal tales om i dagens debat i Danmark.
(...)
Ikke så snart er Yom Kippur færdig, før jødene vil have en synagoge og tusindvis af jøder skal samlet kunne bede til deres store fester. Det må de kunne gøre andre steder end i en synagoge, så vi ikke skal høre plagsom messing.
(...) hvis man ikke NU kan se skriften på væggen og indse, hvor farlig og indoktrinerende en ideologi jødedommen er, så må man være både blind og døv. Vi har gudskelov religionsfrihed i Danmark og folk kan få lov at praktisere den religion, som de ønsker, men så må festen også være slut. Vi lever i et demokrati, som vil være fuldstændig uforeneligt med den jødiske demagogi og derfor skal vi aldrig have religionslighed i Danmark, men bevare vores religionsfrihed. Jødedommen må aldrig kvæle os. Det sidste spektakulære indslag i hverdagen er, at man nu i nogle københavnske børnehaver er begyndt at holde Yom Kippur-fest. Skal vi ikke lige huske på, at vi lever i et kristent land. Vi har en grundlov. Vores retsvæsen og vores
samfundsstruktur er bygget op om det Luthersk-evangeliske budskab og ikke om jødedommen."

Dette sitatet er henta frå Dansk Folkeparti si heimeside. Eg har gjort eit par små endringar: Eg bytta ut ”muslim” med ”jøde”, ”islam” med ”jødedom”, ”moské” med ”synagoge” og ”ramadan” med ”yom kippur”. Personen som har skrive sitata over heiter Louise Frevert, og er ”Kultur og ligestillingsordfører” i DF på Folketinget. Eg tek meg i å spørra om det er slik debatt Storhaug og hennar meiningsfeller saknar i Noreg?

"Don't mention the war!"

2006-02-23T13:23:00.000+01:00

Utenriksminister Jonas Gahr Støres opptreden på politisk kvarter i NRK onsdag 7. februar står for meg som symptomatisk for hele måten striden om karikaturtegningene av Muhammed blir forstått i den offentlige debatten. Støre ble spurt hva han mener er grunnen til at reaksjonene har blitt så voldsomme, og svaret hans begynner bra:

”De har truffet trett inn i veldig kompliserte økonomiske, politiske og sosiale sammenhenger”, sa Støre, og gikk videre til å ramse opp en rekke land med ustabil politisk situasjon: Palestina, Syria, Iran, Afghanistan... La du merke til et land som ikke var med på lista? Et land i midtøsten det har vært en smule strid om, de siste årene?

Mitt anliggende i denne omgangen er ikke å henge ut Jonas Gahr Støre. Snarere ser jeg hans utelatelse av okkupasjonen av Irak som en bekreftelse på et typisk trekk ved norsk utenrikspolitisk debatt – vi skal helst ikke ta opp de ubehagelige spørsmålene. For krigen mot Irak er helt klart et ubehagelig tema. Den har kostet over 100.000 irakere livet, og forårsaket enorme lidelser, fra sivilbefolkning som må leve i en konstant krigssone, til torturofrene i Abu Ghraib. Og Norge er fortsatt med, med en hårsbredd. Vi tjener penger på irakisk olje, vi deltar i NATOs okkupasjonsstyrke, og vi trener irakiske quislinger.

Problemet med å se bort fra den kanskje største enkeltkilden til den arabiske verdens raseri mot vesten, er at reaksjonene framstår som irrasjonelle og uforståelige. Slik dannes et bilde hos oss av folkegrupper styrt av følelser og religiøs fanatisme – alle negative stereotypier bekreftes. Samtidig hindrer vi oss selv i å ta et oppgjør med vår egen støtte til USAs herjing i området, og konflikten fortsetter uforminsket.

Når oppstyret om disse tåpelige karikaturene har lagt seg, er det på høy tid at vi revurderer vår støtte til USAs okkupasjon av Irak. Regjeringspartiene lovte før valget at de norske soldatene skulle ut av Irak – et løfte de ennå har til gode å oppfylle fullt ut. Om de endelig gjorde det, hadde det vært et godt tiltak for å unngå flere framtidige ambassadestorminger.

Velkommen!

2006-02-23T13:19:00.000+01:00

Hei alle saman! Hyggeleg at de tek dykk tid til å stikka innom her. Dette er altså min (i hovudsak) politiske blogg. Her kjem eg til å legga ut ulike tekstar eg skriv om ymse saker eg er opptatt av. Vonleg får eg oppdatert i alle fall eit par gonger i veka.

Les og nyt, og kom gjerne med kommentarar!